Constance Tenvik: Å bygge verdener

Oversatt av Julia Nilsen Martincic

Constance Tenvik er en kunstner som uttrykker seg gjennom en rekke ulike medier. Praksisen hennes har en imponerende bredde: hun bruker ikke bare de tradisjonelle mediene knyttet til visuell kunst – maleri, skulptur, tegning, video, performance – men også skriving og intervjuer, skreddersøm og design-samarbeid, sang, dans og skuespill. Blant referansene hennes nevner Tenvik flere billedkunstnere som forlenget sin kunstneriske praksis ved å arbeide med ulike uttrykksformer: Paul Klees hånddukker, Pablo Picassos scenografi for Jean Cocteau, og Sonia Delaunays kostymer.

I ethvert essay om praksisen til Tenvik er det en risiko for å gå seg vill i detaljer som kan overskygge et sentralt aspekt ved kunstnerskapet. Til installasjonen på MUNCH har jeg derfor, med veiledning fra Tenvik, valgt ut fire tidligere utstillinger som kan sees på som del av det samme universet. Alle tar utgangspunkt i eksisterende litteratur og utvider seg til et høyst personlig univers, hvor flere kunstneriske medier blir del av én felles fortelling. Denne tilnærmingen er blitt sentral i praksisen hennes og kan ses i de tidligere separatutstillingene: Gesamtkunst With Myself ved Loyal Gallery i Stockholm (2017); Myk Harnisk ved UKS/Kunstnernes Hus (2017) og A Journey Round My Room ved Astrup Fearnley Museet (2019), og Aloof Periwigs ved Anat Egbi i Los Angeles (2022).

Gesamtkunst With Myself

Det første ordet i tittelen på denne utstillingen spiller på det tyske begrepet «totalkunstverk», som i stor grad er forbundet med komponisten Richard Wagner (1813–1883). Han tok til orde for å forene poesi, drama, billedkunst og musikk i det han kalte «totalteater». Teksten som danner utgangspunktet for Tenviks Gesamtkunst With Myself er historien om Tristan og Isolde fra Wagners opera med samme navn, som først ble fremført i 1865. Den er basert på en middelaldersk keltisk legende om to unge mennesker som får i seg en kjærlighetsdrikk ment for kongen, og forelsker seg. Det er en av de mest kjente fortellingene i vestlig operahistorie. Å påkalle denne historien gir assosiasjoner til en arv av såkalt «høy kunst». Likevel blir den potensielle selvhøytideligheten i første ord av tittelen balansert av frasen «with myself». Det er noe litt stusselig med tanken om noen som skaper et «totalverk» for seg selv eller på egen hånd. Det er også en slags selvmotsigelse – de fremste eksemplene på gesamtkunstwerk har involvert mange mennesker: oppsetting av operaer, bygging av katedraler, oppføring av greske skuespill med store kor. Det er vanskelig å forene alle kunstformene alene, selv om det begynner som et soloprosjekt; andre må som regel bidra for å levere det «totale verket» til et publikum.

I Gesamtkunst With Myself på Loyal Gallery i Stockholm installerte Tenvik en video i midten av et knallturkist gulv, omgitt av malerier, tegninger og klynger av tekstilarbeider på hvite vegger og drapert på skulpturer. Gjennom tre akter spilte Tenvik alle rollene, inkludert den listige dronningen, prinsessen Isolde, Tristan, et skip, dets seil, havet og en fanfare-trompetist. Verkene i den omkringliggende installasjonen ble som tentakler som strakk seg ut av videoen, der kostymer og rekvisitter dukket opp igjen i form av kosedyr, speilegg og utdrag fra diktet om Tristan og Isolde. Jeg så aldri utstillingen, men når jeg ser på disse knallfargene og objektene med en kjerub-lignende sjarm, tenker jeg på et annet kunstnerskap jeg nylig så i Stockholm, den amerikanske kunstneren Vaginal Davis’ utstilling på Moderna Museet. Koblingen er kanskje ikke åpenbar, Davis er langt mer direkte i sine insinueringer, mer vulgær i sin lekenhet. Likevel går det en rampete åre gjennom begge kunstnernes praksis, en slags merkelig eller fremmedgjort tiltrekningskraft. Med utgangspunkt i oppdiktede karakterer og flere personaer, med en tilsynelatende forhastet estetikk, bærer både Davis og Tenvik med seg ånden til den New York-baserte queer eksperimentelle filmskaperen og performancekunstneren Jack Smith (1932–1989). De leker med språket og lar ikke mediespesifisitet eller midler stå i veien for et viltert uttrykk. Med forbindelser til USA gjennom en MFA fra Yale og utstillinger i New York og Los Angeles, er begge disse kunstnerne en naturlig del av Tenviks referanseramme.

Myk Harnisk

Myk Harnisk var en utstilling i 2017 hvor UKS – Unge Kunstneres Samfund – inntok underetasjen i den ærverdige Oslo-institusjonen Kunstnernes Hus, i tillegg til deres eget rom i St. Olavs gate 3. Hovedreferansen for denne installasjonen var ikke en tekst som sådan, men en turnering, nemlig en gjenskapelse av en middelaldersk ridderturnering organisert av jarlen av Eglinton i 1839. Eglinton-turneringen, en romantisk historisk gjenskapelse inspirert av Walter Scotts roman Ivanhoe (1820), var en storslått fiasko ettersom både arrangementet og de 100 000 besøkende ble gjennomvåte av et voldsomt regnskyll. Akkurat som i Gesamtkunst With Myself tidligere samme år, var midtpunktet i installasjonen på Kunstnernes Hus en video, flankert av lekne rekvisitter som trakk videoens visuelle verden ut i gallerirommet – gymnastikkhester som erstattet ridderne, den titulære «myke rustningen» av tekstilbrystplater og stridshansker, og underbukser med hjerte-logoer prydet med kjønnshår. Denne gangen var ikke Tenvik selv foran kameraet, men fikk venner og familie til å spille rollene som lorder, baroner og andre aristokrater i filmen. Musikeren Jenny Hval spilte hovedrollen som jarlen av Eglinton og sto også for lydsporet. Et gesamtkunstverk med andre mennesker denne gangen, hvis det ikke er en tautologi.

Utstillingen i UKS’ egne lokaler avslørte hva som vekket Tenviks interesse for en så underlig hendelse som en romantisk gjenskapelse av en middelaldersk ridderturnering, basert på en fiktiv og forestilt kilde – et simulakrum av et opptog uten noen original. Turneringen var beryktet for sin fiasko i en tid da Europa hadde opplevd revolusjonær uro på 1830-tallet, og ble et bilde på hvor fjerne det engelske aristokratiet kunne være. Overdådigheten og den tåpelige romantiske sentimentaliteten bak iscenesettelsen av arrangementet ble illustrert i UKS’ lokaler med utstilte mannekenger iført ridderkostymer, utdrag fra bankettmenyen, inkludert stekt påfugl, et trofé laget for turneringens vinner som aldri ble kåret, samt flere tankekart og forberedende skisser fra Tenviks arbeid med utstillingen. Disse gir et fascinerende innblikk i dragningen hennes mot en slik historisk begivenhet: Hun virker tiltrukket av nostalgi som et sammensatt fenomen og av ridderlighetens «poetiske overdrivelse». Men begivenheten hun prøvde å gjenskape var i seg selv en form for episk fiasko, noe som gjør hele reisen absurd. Tenviks pastellunivers var en herlig teatralsk feiring av dårskapen. 

A Journey Around My Room

I 2018 ble Tenvik valgt ut til en utstilling med seks solo-presentasjoner av unge kunstnere på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Resultatet ble installasjonen A Journey Around My Room, inspirert av den franske boken med samme navn av Xavier de Maistre. I den opprinnelige teksten, skrevet i 1790, er en ung soldat satt i husarrest for ulovlig deltakelse i en duell. I seks uker forteller han historier fra rommet sitt som en parodi på datidens populære reiseskildringer, som A Voyage Around the World av Louis de Bougainville (1771). I Tenviks installasjon ble galleriet forvandlet til et pastellfarget sengekammer, komplett med en stor nedsenket madrass, kosedyr, silke-pyjamaser og en morgenkåpe dedikert til filosofen Simone Weil. En lyslilla tapet med speilegg dekket en del av rommet, mens hovedveggen var kledd i et stort jacquard-veggteppe med måner og soler som danset over en rød bakgrunn. Rommet fremstod nesten kvelende nusselig, som for meg igjen fant gjenklang i Vaginal Davis’ rosa tenåringsrom på Moderna Museet – minus den gigantiske penisen i sengen, da. I motsetning til Vaginal Davis’ avstengte museale rom, inviterte Tenvik til publikumsdeltakelse, og snart var det tykke hvite teppet dekket av fotspor, sengen uoppredd og kostymene tilfeldig slengt rundt.

Aloof Periwigs

En «periwig» er et utdatert begrep for en parykk, lik de som fortsatt bæres av dommere i England og Wales. I Tenviks utstilling på galleriet Anat Egbi i Los Angeles i 2022, var de titulære hodeplaggene plassert på toppen av stålskulpturer – paraplystativer, ballkjolekorsetter og kakestativer – malt i bleke pasteller av lilla, grønt og ulike nyanser av rosa. Disse skapte ufullstendige karakterer, halvt beholdere og halvt livløse skuespillere i et teaterstykke, betraktet av en rekke portretter som hang på veggene rundt. Stykket det var snakk om, var Amadeus (1979), som Tenvik hadde blitt kontaktet om å lage scenografien til i 2020 for en produksjon på et norsk teater. Hun fikk ikke oppdraget, men ved å researche livet til Wolfgang Amadeus Mozart ble hun, som hun selv har sagt, besatt av hans liv og verk. Den påfølgende utstillingen var en serie rekvisitter uten et skuespill, en rollebesetning uten handling, en dans uten bevegelse eller musikk. I en passende vending fant arbeidet veien tilbake til Norge, da seks av karakterene ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

I utstillingen i Los Angeles var det stiliserte portretter i grellere paletter og ville fester som utspilte seg i de omkringliggende maleriene, avbildet i knæsje grønnfarger med skarpe konturer av hår og neser. Portrettene i Tenviks maleripraksis transportere subjektene inn i en verden av tumlende kropper, forlengede lemmer og overdrevne uttrykk. Den romlige komposisjonen minner om Henri Matisses The Red Studio (1911). Tyngdelovene er opphevet, og flasker, bananer, vesker og bøker ser ut til å sveve mot intense bakgrunner. Hendene er overdimensjonerte og beina vrir seg klossete, mens føttene ser ut til å vandre på egen hånd. Som Alice Neels portretter er de basert på virkelige mennesker, ofte malt hjemme hos Tenvik med en intimitet som blir til ømhet på lerretet. Tenvik tilbyr imidlertid ikke portrettlikhet, men en reise inn i en annen verden – et univers hun selv har skapt, og som har sin egen balanse til tross for at det bryter med tradisjonelle maleriske regler. Det er en form for verdensbygging som er karakteristisk for Tenviks praksis, og som oppnår en rik tredimensjonalitet i installasjonene hennes.

Fuglene

Til utstillingen på MUNCH har Tenvik brukt den antikke greske komedien Fuglene av Aristofanes fra 414 fvt. som bakteppe for en ny installasjon. I Fuglene er verden delt i tre. To menn, Pisthetaerus og Euelpides, ønsker å rømme fra menneskeverdenen i Athen, hvor de er tynget av gjeld, stadige krangler og rettssaker. Med hjelp fra Hoopoe, en hybrid mellom fugl og menneske, klarer de to mennene å stige opp til fuglenes verden, hvor de overbeviser fuglene om at de er de sanne gudene. De etablerer en by i himmelen som de kaller Cloud-cuckoo-land, og begynner umiddelbart å bygge med materialer fra deres egen, menneskelige verden – steiner og murstein i stedet for halm og fjær. Snart ønsker flere mennesker å følge etter og bosette seg i fuglenes verden. De bygger steinmurer som skaper barrierer til gudenes verden og hindrer dem i å motta sine sedvanlige ofringer. Frustrasjonen deres fører til at gudene konfronterer fuglene og deres faktiske nye hersker. Løsningen i stykket kommer i form av et bryllup og overrekkelsen av Zevs' septer til Pisthetaerus. Fuglene blir ofte sett på som en satire over den mislykkede athenske militære ekspedisjonen til Sicilia under Peloponneskrigen (415–413 fvt.). Ved å vende tilbake til en tekst som er nesten 2500 år gammel, viser Tenvik litteraturens varige relevans, samtidig som hun bruker Aristofanes som et springbrett for å påkalle samtidens utfordringer.

I Tenviks utstilling får menneskekarakterene nye navn basert på deres greske betydninger: Herr Overbevisende (Pisthetaerus) og Herr Håpefull (Euelpides). De er representert i utstillingen med stålkulpturer, malt i pastellblått og lysegrønt, og pyntet med parykker og tekstiler. De ligner skulpturene i Aloof Periwigs, men er tydeligere menneskelige med markante ansiktstrekk, føtter og hender, i stedet for funksjonelle objekter som løst minner om en menneskelig form. Menneskenes verden er markert av en utsmykket og fargerik port ved inngangen til installasjonen. Metall er et fremtredende materiale i denne første delen av utstillingen, inkludert et klesstativ med vinger som representerer stadiet før menneskene stiger opp til fuglenes verden. Aluminiumsvingene er kledd i fargesterke fjærdrakter laget av dekonstruerte badmintonballer. I motsetning til hennes tidligere installasjoner med sterkt gallerilys hos Loyal og Anat Egbi, er belysningen på MUNCH mer atmosfærisk og teatralsk, og veggene malt i en mørk plommelilla farge.

Tio-tio-tinx

Den onomatopoetiske tittelen på Tenviks utstilling er hentet fra det greske stykkets fuglespråk. Fuglenes verden er midtpunktet i installasjonen, representert ved fire store digitale jacquardvever. Hvert tekstilpanel er en oversettelse av et av Tenviks malerier til digitale mønstre og tråder, noe som har gjenopptatt samarbeidet hennes med ullfabrikken Innvik på Vestlandet. De viser jordbær på greske søyler mot en rosa bakgrunn med hvite skyer, som minner om speileggene fra A Journey Around My Room; en menneskefigur som gjør en salto mot en støvete ferskenfarget bakgrunn med de karakteristiske underbuksene fra Myk Harnisk hvor kjønnshåret er dekorativt plassert på utsiden. Under den toppløse gymnasten med puppene for alle vinder, er tre hybride fuglemennesker – harpyer – avbildet i kongeblått midt i en dans, liksom forbløffet over å ha blitt oppdaget. Slektningene deres – mennesker i ulike stadier av metamorfose til fugler – fyller den neste vevningen med sine krumspring. Sammenfiltrede kropper ser ut til å stige opp fra bunnen av bildet med sine mursteinspyramider mot himmelen. På veien blir de gradvis blir mer fuglelignende med en mer utpreget fjærdrakt – dypblå kropper med hvite vinger. Denne fargeintensiteten er også tydelig i den siste veven med sin oransjerøde bakgrunn. Dette er den mest allegoriske av de fire, og minner om en dionysisk scene der en ung, atletisk mann i sarong i forgrunnen skaper en kontrast til en gammel, skulende filosof i bakgrunnen. Mellom dem står en annen figur med en maske, et symbol for teateret eller har han kanskje nettopp har avslørt den eldre mannens Janusansikt?

Sultende guder

Den siste delen av den tredelte installasjonen viser gudenes verden. Den er innrammet av svart-hvite jacquardvever med Tenviks karakteristiske profil-avbildningene av guder som morfer inn i skyer. I konturene av dem ser man hennes distinkte strek, som er tydelig i så mange tegninger og skisser. I motsetning til tidligere arbeider er ikke videoen midtpunktet i denne installasjonen, men heller en kulminasjon av publikums bevegelse gjennom de tre verdenene. Videoen er filmet i Edvard Munchs atelier på Ekely og viser de tolv olympiske gudenes reaksjon på manglende ofringer og tilbedelse fra menneskene. Hver karakter har et kostyme designet av Tenvik: kaskader av lyslilla tentakler til Zevs, i sin trange kjole med en avslørende splitt; gullshorts og en gjennomsiktig gul kappe til Hermes; en frynset toga og en overdådig dekorert parykk med blomster og druer til Dionysos. Tenvik har skapt et tenkt øyeblikk i Fuglene hvor gudene er på randen: de har mistet menneskenes tilbedelse, er sulteforet på oppmerksomhet og er i ferd med å miste makten. Responsen er en blanding av trass og fortvilelse. De markante strykerne som dominerer Ellen Alliens pulserende lydspor reflekterer denne vekslende emosjonelle tilstanden.

Romfart og terraforming

I stykket overtaler Pisthetaeros fuglene til å rokke ved den eksisterende ordenen, noe som tilsynelatende opphøyer dem til guder. Men som han sier tidlig i stykket, så har han egentlig «til hensikt å bosette og kolonisere». Det er en velkjent historie om ekspedisjon, eksotifisering og utnyttelse av "den andre", enten det er dyr eller mennesker. Denne fortellingen gir gjenklang i dag; gjennom århundrene har vi delt opp jorden og havene, og forskjellige land har gjort krav på luftrommet. Det amerikanske flagget ble plantet på månen i 1969. Det neste eventyret ser ut til å være å kolonisere planetene, og milliardærer som Jeff Bezos og Elon Musk står i kø for å sikre seg utenomjordiske territorier. Retorikken deres er eskapistisk. Som Bezos sa til International Space Development Conference i 2018: «Vi må forlate denne planeten, og vi kommer til å forlate den.» Dette «vi’et» er en eksklusiv gruppe med mennesker som har råd til å kjøpe seg billett til romferden. Slike holdninger har blitt vanligere som en konsekvens av at klimakrisen har akselerert, men de er på ingen måte nye. Det er 50 år siden Ursula K. Le Guin ga ut The Dispossessed (1974). I boken forklarer en utsendt fra Terra: «Min verden, min jord, er en ruin. En planet ødelagt av menneskearten. Vi formerte oss, slukte og kjempet til det ikke var noe igjen, og så døde vi.» Det er fatalistisk og farlig å tenke at vår verden allerede er ødelagt, og at den eneste muligheten er å ta med seg et utvalgt fåtall mennesker til en annen planet for å starte på nytt. Da er det ikke lenger noen vits i å stoppe utvinningen og utnyttelsen av begrensede ressurser, å bremse oppvarmingen av jordens atmosfære.

Den stadige tilbakevendingen til kolonialistiske og utnyttende tilnærminger til «nye» territorier vitner om en sviktende forestillingsevne. Kunstnere i alle medier – fra science fiction til maleri – har foreslått nye mulige veier for menneskeheten, sett for seg andre verdener og alternative måter å eksistere på – her på jorden. Med utgangspunkt i de nå fem installasjonene til Tenvik, ser jeg at hennes forestillinger grunner i en form for fellesskapsbygging. Fra Gesamtkunstwerk With Myself – et tilsynelatende ensomt prosjekt – har hun bygget opp konstellasjoner av mennesker som deltar i arbeidene hennes med betydelig entusiasme og overskudd. Dette vitner om Tenviks evne til å fange fantasien til sine samarbeidspartnere med en gledens strategi, som for meg er grunnleggende skeiv. Det handler om å skape valgte familierelasjoner gjennom kjærlighet og latter, om å feire en følelse av å stå utenfor den heteropatriarkalske normen – sammen. Tenviks utstrakte bruk av ulike kunstneriske medier, en nærmest besettende tilnærming til research og en altetende intellektuell nysgjerrighet, gjør henne til en kunstner med evne til å mobilisere på mange ulike nivåer. Verdenen hun har bygget på toppen av MUNCH, 50 meter over bakken, er en del av en oppstigning som er dekadent og kritisk på samme tid – et gledessprang som løfter og engasjerer både kropp og sinn.

Referanser

Aristophanes, The Birds, oversatt av John Hookham Frere (Cambridge University Press, 1883)

Constance Tenvik, Buffeen (Oslo: Forlaget Fanfare, 2016)

Ursula K Le Guin, The Dispossessed (1974)