Å snakke sammen om kunst
I utstillingsserien SOLO OSLO utforsker vi hvordan samtidskunst kan formidles bedre til flere. Her skriver Tove Aadland Sørvåg, som er mentor for formidlerne i serien, om Ifrah Osmans formidlingsprosjekt.
I norske kunstinstitusjoner bli eldre mennesker med diasporisk bakgrunn ofte oversett som publikumsgruppe. Dette ønsker formidler Ifrah Osman å sette søkelyset på i sitt formidlingsprosjekt for SOLO OSLO. Hun vil jobbe med å nå foreldrene til voksne barn som jobber i, eller er interessert i, kunst- og kulturfeltet.
Inspirasjonen til prosjektet har Osman blant annet hentet fra egne erfaringer. Det har ofte vært vanskelig å forklare hennes mor hva jobben i kunstfeltet faktisk går ut på, og hun har ofte manglet ord og begreper på somali, sitt eget morsmål. I samtaler med jevnaldrende venner og kollegaer ble det tydelig at dette var noe flere hadde opplevd. Noe ble tapt i oversettelsen mellom morsmål og norsk.
Flere norske kunstinstitusjoner har skrevet det i sine programerklæringer, visjoner og mandater: Vi vil gjøre kunsten tilgjengelig for flere.
Det Osman så tydelig synliggjør i sitt prosjekt er verdien og effekten av å satse på flerspråklighet. Med egne erfaringer som bakteppe har Osman utviklet en serie med omvisninger på MUNCH hvor morsmål brukes i møte med kunsten. Målet med prosjektet er å bringe sammen foreldrene og de voksne barna til samtaler om kunst og utstillinger.
For å kunne gjøre dette har Osman ansatt tre tolker som utvikler og holder de forskjellige omvisningene. Språkene som brukes i omvisningene er urdu, somali og persisk, tre av de mest utbredte språkene blant flerkulturelle minoriteter i Oslo.
Det ble tidlig klart at tolkene kom til å være bærebjelken i formidlingsprosjektet. Det var viktig at det ikke var de konvensjonelle tolkene som foreldrene er vant til å møte i offentlige etater. Osman ønsket å samarbeide med engasjerte mennesker, med personlig erfaring med kulturen og språket de skulle bruke, som selv var oppriktig interesserte i, og nysgjerrige på, kunst.
De tre tolkene, eller oversetterne som Osman også kaller dem, ble invitert inn til flere tekst- og manusverksteder. Sammen med Osman og ansatte på MUNCH drøftet og utforsket tolkene hvilken form omvisningene skulle ha, hvordan foreldrene og barna deres skulle inviteres inn og hva målet med omvisningene skulle være. Et felles mål har vært å finne ut av hvordan de kunne inkludere foreldregenerasjonen i kunstmiljøet.
Tolkene brukte sin egen kultur og erfaringer i utviklingen av manusene, og var ansvarlige for rekrutteringen av de forskjellige omvisningsgruppene. Vi må anerkjenne at det å invitere nye publikumsgrupper krever en spesifikk kompetanse. Å legge inn det arbeidet har vært et av de viktigste kriteriene for suksess i Osmans prosjekt.
I sitt trainee-prosjekt «FleRe», som har som mål å øke mangfold i staben, har NRK en tydelig definisjon av hva mangfoldskompetanse er. Det innebærer å ha et annet perspektiv på det norske samfunnet, å ha et bredere nettverk enn det som finnes i NRK og å kunne snakke flere språk.
Tolkene Osman inviterte inn til dette prosjektet har denne mangfoldskompetansen. De har mange av de samme referansene som de voksne barna og foreldrene. De behersker ikke bare språket, men kjenner også til kulturen som språket vokser opp fra. De er kjente i en kunstverden som kan oppleves som fremmedgjørende og utilgjengelig. I fremtidens museum må vi ha mer av iboende mangfoldskompetanse, og et bredt spekter av stemmer og erfaringer.
I løpet av våren og sommeren 2024 har de tre tolkene hatt flere omvisninger og samtaler med de forskjellige gruppene sine. De har besøkt flere av Munch-utstillingene på MUNCH, men også andre visningssteder som Interkulturelt museum. Omvisningene har hele tiden vært preget av utforskende samtaler i fellesskap. Tolkene, som ikke nødvendigvis har en tradisjonell kunsthistorisk bakgrunn, har ledet samtalene, men det har vært et felles prosjekt. De har møttes på tvers av generasjonene, i sitt morsmål, og snakket sammen om kunst.
Alle formidlingsprosjektene i SOLO OSLO-serien har noe utforskende og eksperimentelt ved seg. Med et uttalt mål om å åpne opp kunstrommet for flere, tester vi forskjellige metoder og tilnærminger. I Osmans prosjekt har hypotesen vært at det å bruke sitt eget morsmål tilfører en reell verdi og relevans til kunstmøtet. Det har også blitt veldig tydelig at de forskjellige språkene bærer på egne begreper, nyanser og betydninger som åpner opp kunsten på nye måter.
Om museer og kunstinstitusjoner blir flinkere til å bruke enda flere forskjellige språk i formidlingen sin, vil vi få en rikere og mer nyansert inngang til kunsten. Det handler ikke bare om å gjøre informasjon tilgjengelig, det handler om å snakke sammen om kunst. Min store oppfordring til våre kollegaer er følgende: sats på mangfoldskompetanse, og dykk ned i og lek med forskjellige språk. Ved å lytte til flere perspektiver og meninger får vi en rikere lesning av kunsten. Slik vil vi kunne nå ut til enda flere publikummere, og gi dem verdifulle møter med utstillingene våre.