Å gjenkjenne seg i kunsten gjennom språk

Når vi står foran et kunstverk, er det lett å glemme at kunsten ikke bare er visuell; den er også dypt forankret i språket vi bruker for å forstå og formidle den. Men hva skjer når de ordene mangler? Når vi ikke har tilgang til språket som binder oss sammen med vår egen kultur og historie? Når vi snakker om representasjon i kunsten, handler det ikke bare om å inkludere forskjellige ansikter eller temaer, men om å åpne opp for nye språk, nye måter å forstå verden på. For mange er dette et spørsmål om tilhørighet, om å kunne gjenkjenne seg selv og sin historie i de store institusjonenes kalde murer.

Dette prosjektet er født ut av denne erkjennelsen: At språket vi bruker for å snakke om kunst, kan være en barriere – men også en bro. Prosjektet inviterte voksne med flerkulturell bakgrunn til omvisninger på sitt eget morsmål. Da så vi at kunsten ble levende på en ny måte for dem. Deres historier, deres erfaringer, flettes sammen med kunsten på veggene, og det skapes en forbindelse som overskrider det visuelle. I omvisninger på somali, persisk, og urdu så vi hvordan foreldrene, ofte de som ellers står litt til side, fant sin stemme.

Dette prosjektet er også personlig for meg. Jeg ønsket å involvere både foreldrene og deres voksne barn, fordi jeg selv har kjent på utfordringen med å finne de riktige ordene på somali for å forklare arbeidet mitt til moren min. Mange av mine kolleger har lignende erfaringer med sine foreldre, og dermed ble det tydelig at dette prosjektet kunne fungere som et verktøy for morsmålsopplæring – både for meg selv og for de andre voksne barna.

I musikken har Karpe gjort noe lignende. Med albumet «Omar Sheriff» bruker de et flerspråklig uttrykk som gir dybde til deres fortellinger om oppvekst og identitet i Norge. De bryter ned språkbarrierer ved å inkludere urdu, arabisk og gujarati, og gir lytterne en følelse av at deres erfaringer er en del av en større fortelling. Det handler ikke bare om å bli forstått, men om å bli sett og hørt på sine egne premisser.

I dette formidlingsprosjektet ser vi også hvordan denne typen språklig rikdom kan finnes i visuell kunst. Da omvisningene foregikk på persisk, endret dynamikken seg. Det var ofte foreldrene som førte an, deres stemmer fulle av erfaring og trygghet. Barna lyttet nysgjerrig, men med en viss tilbakeholdenhet. For foreldrene, som endelig kunne uttrykke seg på sitt eget morsmål, ble samtalene levende. De hadde mer å gi, mer å dele – for språket deres ga dem autoritet, en selvsikkerhet som ofte var fraværende i det norske språket. Barna, derimot, var mer stille, mer observerende. De stilte spørsmål, men lot foreldrene lede an i samtalene.

Det var noe vakkert i denne tilbakeholdenheten. For første gang brukte barna sitt morsmål i en slik setting, utenfor hjemmet. De lærte nye ord, fant nye måter å koble sin opprinnelige kultur med den vestlige kunsten på. En mor sa at barna hennes, født og oppvokst i Norge, trenger flere slike opplevelser. For hjemme er persisk/farsi det bærende språket, men utenfor huset blir det sjelden brukt.

Da kunsten ble formidlet på urdu av Kazmi fra Karachi, ga det en dypere forståelse av pakistansk identitet, av hva det betyr å bære med seg en historie som strekker seg over hav og generasjoner. Invitasjonen til utstillingen kom ikke fra en fjern institusjon, men fra en stemme som snakket deres eget språk, både bokstavelig og billedlig talt. Dette skapte en umiddelbar følelse av tilhørighet, en stolthet over å se seg selv, sine røtter og sin kultur presentert på en måte som føltes ekte og nær.

Interkulturelt Museum, med sin beliggenhet på Grønland, var ikke bare en arena, men et kunstrom som legger vekt på å utfordre fordommer, egne ideer, og utvide forståelsen av andre kulturer. Dermed ble det et naturlig sted hvor deres historier kunne fortelles uten filter, uten frykt for å bli misforstått. Her var de ikke gjester, men hjemme, i et museum som ga dem en følelse av at også deres historie fortjener en plass.

Omvisningene på somali foregikk på Munchmuseet. Deltakerne diskuterte Edvard Munchs verk på somali, og gjennom tolkningene til Mohamed Ibrahim Warsame Said – kjent som «Hadraawi» blant somaliere over hele verden – ble det åpnet en dør mellom Munchs kunst og deres egne livserfaringer. Hadraawis ord resonerte dypt; de var en påminnelse om en poetisk arv som lever sterkt i den eldre generasjonens bevissthet, inkludert min egen.

For somaliere har Hadraawi en betydning som ligner Munchs plass i norsk kultur. Han er «Somalias stemme», en poet som har fanget nasjonens smerte, håp og kamp for identitet i poesi som har blitt en del av folkets sjel, akkurat som Munchs bilder har formet det norske folks kollektive bevissthet. Når Hadraawis poesi ble lest ved siden av Munchs malerier «Forskerne» og «Solen», ble det tydelig hvordan begge kunstnerne, på hver sin måte, har utforsket livets store spørsmål – opplysning, vekst og kunnskap.

Under omvisningen kom min mor plutselig på at hun faktisk visste hvem Edvard Munch var. Hun husket ranet av «Madonna» og «Skrik» fra det gamle Munchmuseet i 2004. Det slo meg hvor mye hun hadde fått med seg, til tross for at vi bare hadde bodd i Norge i tre år og at norsk fortsatt var nytt for henne. Likevel forstod hun alvoret og verdien av de to maleriene. Jeg så på henne, overrasket, og spurte hvorfor hun aldri hadde nevnt det før. Hun svarte at hun trodde jeg ikke ville bry meg, og at hun ikke så koblingen mellom SOLO OSLO-formidlingsprosjektet og Munchmuseet. Hun kjente heller ikke navnet Edvard Munch, men kjente igjen verkene hans. Det er i slike øyeblikk jeg innser at min mor ikke er så utenforstående som jeg kanskje har trodd – hun er interessert, hun har bare ikke blitt inkludert.

Akkurat som Karpe har skapt kraftfulle bånd mellom kulturer og generasjoner gjennom musikken sin, vil jeg bruke visuell kunst til å bygge broer mellom mennesker på tvers av språk og kulturer. Dette handler ikke bare om representasjon, men om å skape en dypere forståelse av identitet og tilhørighet. Gjennom kunst åpner vi rom der flere mennesker kan se seg selv og sine historier, på sine egne premisser.

Språk og kunst fungerer som universelle verktøy for kommunikasjon. De gir oss muligheten til å uttrykke ideer, følelser, og historier som ikke alltid kan formidles med ord alene. Dette er spesielt viktig når vi inkluderer den første generasjonen innvandrere  i kunstinstitusjoner – de som ofte har vært marginalisert eller ekskludert. Ved å bringe inn deres stemmer gjennom kunst og språk, skaper vi ikke bare en forbindelse mellom generasjoner, men også en dypere forståelse for de kulturelle rikdommene som former vårt samfunn.

Visuell kunst og språk har kraften til å utfordre persepsjoner, stimulere kritisk tenkning, og fremme empati. Når vi bruker kunsten som et middel til å knytte mennesker sammen, bidrar vi ikke bare til inkludering, men også til en bredere kulturell forståelse og et rikere samfunnsliv.

Om tolkene

Mehwish Dar – tolk for urdu

Dar jobber som digital strateg i Greenpeace Norge og er en engasjert klimaaktivist. Hun sitter i styret for Madina Institute, en liten, men betydningsfull moské, og leder en poesiklubb i samarbeid med det aktivistisk kuraterte biblioteket Assata. Med pakistansk kulturell bakgrunn er Dar født og oppvokst i Norge, og hun behersker flere språk, inkludert urdu, punjabi, hindi, norsk og engelsk.

Elnaz Azadpour – tolk for persisk/farsi

Azadpour er kunsthistoriker, kurator og formidler med spesialisering innen samtidskunst. Hun har en mastergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, hvor hun skrev sin masteroppgave om kunstaktivisme. Elnaz har erfaring fra MUNCH som formidlingspraktikant, og hun har bidratt til det digitale kunstformidlingsteamet gjennom tekstproduksjon og oversettelse. Hun har også utmerket seg som forskningsassistent for utstillingen «Hvert øyeblikk teller – Følelser av aids» ved Henie Onstad Kunstsenter. For tiden er Elnaz ansatt som bibliotekar ved Deichman, samtidig som hun jobber med egne kunstprosjekter. Oprinnelig fra Iran, kom hun til Norge for å studere og er flytende i persisk, norsk og engelsk. 

Foad Dahir Mohamed – tolk for somali

Dahir arbeider som veileder ved JobbX under Antirasistisk Senter. I tillegg er han designer og kunstner, og studerer produktdesign. Kunstnerskapet til Dahir er preget av refleksjoner rundt erfaringer fra diasporaen.