Møt kunstnerne

Roza (f. 1985) og Ronak (f. 1987) Moshtaghi er født i Teheran, men bor i dag i henholdsvis Oslo og Berlin. Roza er koreograf og interesserer seg blant annet for hvordan publikum interagerer med rom og arkitektur. Interaksjon er også et viktig stikkord i arbeidet til Ronak, som er billedkunstner, og søstrene samarbeider jevnlig om prosjekter.  
 
– Til tross for likhetene våre, har arbeidet vårt røtter i ulik tenkning og ulike arbeidsmåter. Det er tilfredsstillende og utfordrende på samme tid. Å være søstre gir samtalene våre et lag av ærlighet som ellers ikke er lett å skape, sier Roza.  
 
Da de begynte å arbeide med Sofies rom, som kan oppleves i 10. etasje på MUNCH fra 22. mars til 8. august 2024, tenkte Ronak blant annet på øyeblikkene med barnet sitt som hun verdsetter mest.  
 
– For meg er det når vi har nok tid, og går sammen på et sted som er nytt for oss begge, uten å vite hvor dagen skal ende. Det kan være en skog, en bygning eller et kjøpesenter, det viktigste er at vi oppdager ting sammen, at vi finner ut hvor vi skal dra og hva vi skal gjøre i fellesskap, sier hun. 
 
– Det var den opplevelsen vi ville gjenskape med Sofies rom. 

Arv, spøkelser og skygger 

Resultatet er et gåtefullt landskap i svart-hvitt, som de besøkende kan oppdage og omskape sammen i de fem månedene utstillingen er åpen. Veggene i rommet er magnetiske og dekket av svarte former, noen inspirert av Edvard Munch. Når de flyttes rundt på veggen, blir de til nye bilder, fortellinger og mønstre. I midten av rommet står en svart innglasset fontene som spruter svart væske.   
 
– Vi tenkte på fontenen som et imaginært sted, der arven fra fortiden blir overlevert til fremtiden. Dette kan være et overveldende, trøstende, skummelt eller emosjonelt sted, sier Ronak. 

Selv husker hun fremdeles øyeblikket som barn da hun innså at hun bare var fortsettelsen av noe som startet lenge før henne: 
 
– Det at vi ikke starter fra et nullpunkt, men allerede bærer en gjeld og en arv på skuldrene, kan være vakkert, men også ganske voldsomt. I en nasjonalistisk kontekst blir fortiden alltid fremstilt som noe strålende, noe å beundre og være stolt av. Museet som konsept er ofte knyttet til dette. Med fontenen ønsket vi å skape en mer abstrakt og tvetydig representasjon av arv, der det er vanskelig å vite om den er en "god" eller en "dårlig" ting, sier Ronak.  
 
Som kunstner er Roza fascinert av alminnelige objekter og historiene de forteller og/eller bærer på. Velkjente objekter kan være en trøst for publikum, sier hun: 
 
– Det gir dem en mulighet til ikke å bekymre seg for hvorvidt de «forstår» det de ser. 
 
Fontenen er et slikt objekt. På mange måter ligner den en fontene du har sett før, i en park eller på en offentlig plass, men den svarte væsken skaper et fremmed, mystisk og uvirkelig uttrykk. 
 
– Den svarte fontenen minner også om en oljebrønn, som har dekket rommet med tusenvis av oljefat, sier Ronak.  
 
– Oljebrønner har vært et symbol på nyvunnen rikdom, men fungerer også som en portal som knytter oss til de dypere lagene av jorden, der spøkelser og skygger holder til. Olje representerer arv, et gammelt materiale som bærer på tradisjoner og historier. Men hva fontenen faktisk er, er det opp til publikum å tolke!

Uten begynnelse og slutt

Mange forbinder kulturelle opplevelser rettet mot barn med farge og munterhet. I Sofies rom spiller mørke og gjenferd en viktig rolle, det samme gjør fortiden. Jeg vet også at dere ble inspirert av Det syke barn, bildet Munch malte av søsteren Sophie før hun døde av tuberkulose. Kan dere fortelle litt om dette valget? 
 
– Jeg jobber ofte på teater og blir alltid inspirert av å observere folk som kommer inn i den svarte boksen. For meg er det nettopp i det øyeblikket forestillingen starter! Det svarte og hvite rommet vårt er ment å fremheve barnas fargerike tilstedeværelse, sier Roza. 
 
Ronak fortsetter: 
 
– Vi ble begge fascinert av Det syke barn og det mørkerøde rommet der dette maleriet er utstilt i museet. Vi synes maleriet var så vakkert, og opplevde rommet som et følelsesmessig vanskelig sted å være. Så vi fikk denne ideen om hvordan man kan snakke om angsten som finnes i det rommet med barn: med hvilket kunstnerisk språk kan man snakke om den tyngden? 
 
– Å jobbe med barneutstillinger i dag har vært en stor utfordring for oss, sier Ronak.  
 
– Å leve med den kjensgjerningen at vi drar nytte av et system som realiserer kunstopplevelser av høy kvalitet for barn i en del av verden, og er tause om at barn blir drept og sultet i hjel i en annen del av verden, er tungt og vanskelig. Det skal mye til for å fortsette som normalt.

Et rom i stadig forandring

 For Roza, som har erfaring fra dans og performance, var det både spennende og utfordrende å finne ut av hvordan de kunne opprettholde et interaktivt verk i fem måneder, altså hele utstillingens åpningstid. Løsningen fant de hos publikum: I Sofies rom er det deres tilstedeværelse og samhandling med rommet som hele tiden skaper og starter opplevelsen på nytt.  
 
– Vi var også opptatt av hvordan publikum spiller rollen som kurator. Det er de som kollektivt avgjør hvor lenge en kollage får henge på veggen og/eller om de ønsker å lage en kollage på nytt, sier Roza.

Også museumsbyggets konkrete utforming ble en viktig inspirasjon i arbeidet med utstillingen og landskapet de ville skape. De stilte spørsmål som: Hvilke tanker ligger til grunn for at et museum er formet som det er? Hvordan bidrar arkitektur, interiør og design til å lede mennesker gjennom museet?  
 
– Utstillingsrommet følger samme logikk som resten av museets design og arkitektur, forteller Ronak.  
 
For eksempel kan den innrammede fontenen minne om hvordan man rammer inn og opphøyer kunst på museer. Det er også blitt laget en animasjonsfilm til utstillingen, der vi møter en karakter ved navn Sofie som utforsket museet.  
 
– Sofie er like nysgjerrig på den lange rulletrappen og museumsbygningen som hun er på Edvard Munchs malerier. Hun kan med andre ord ikke skille opplevelsen av “kunst" fra opplevelsen av å kjøre rulletrapp. Hun bruker plassen som hun vil – selv maleriene forvandles når hun ser på dem! Som ethvert barn forandrer hun rommene med sin tilstedeværelse, og museet er ikke lenger det samme stedet når hun drar, sier Ronak. 

Ingenting oppleves alene

Hvilke tanker gjorde dere dere om å jobbe med barn som målgruppe? Hadde noen av dere jobbet med kunstopplevelser for barn før? 
 
– Barndom, lekenhet og interaksjon har vært en viktig del av mine tidligere prosjekter, men Sofies Rom er første gang jeg har skapt en kunstutstilling for barn, sier Ronak. 
 
– Barn har sin egen indre fortelling og forståelse eller misforståelse av ting. Det er litt som å lage kunst for en fremtid utenfor min rekkevidde! Likevel tror jeg at de vil forstå at vi prøvde å komme i kontakt med dem, og det er allerede starten på en dialog. 
 
Rozas første erfaring med å lage kunst for barn som målgruppe, var i 2021 da hun laget koreografi for babyer i alderen 0-2 år, forteller hun.  
 
– Under skapelsesprosessen hadde jeg hele tiden i tankene at barn ikke kommer til forestillingen alene, noe som også gjelder Sofies rom. Jeg tror vi opplever ting hovedsakelig gjennom hverandres øyne. På den måten oppleves ingenting alene eller isolert, sier Roza. 
 
– Målet vårt var heller å lage en inkluderende utstilling der barns logikk ligger til grunn. Et lekent rom som tillater barna å interagere med hverandres skaperverk og bringe museet til live. 

Intervju: Hanna Hille Stoltenberg / MUNCH, publisert: 22.03.2024.