Lek med lyder

MUNCH: Hvordan arbeidet dere med dette bestillingsverket? 
  
Håvard Volden: Først printet vi ut bildene som skulle være i rommet.  
  
Jenny Hval: Vi «laget» utstillingsrommet, og hadde på ulike tidspunkter superdårlige utskrifter hengende på veggen. 
  
HV: Vi hadde Solen rett foran oss. Vi visste at det kom til å bli det store. Og så bare lekte vi oss med lyder og fant noen som fungerte.  
  
JH: Senere plasserte vi også høyttalerne i formasjon, for flerkanalsarbeidet. Så gikk vi inn i rommet til forskjellige tider: først var du (Håvard) der, så gikk jeg inn, og vi fikk et par ideer hver. Til slutt var det bare noe som klikket på plass. Så det var faktisk en veldig hyggelig samtale vi hadde. 
  
Hvilke samtaler hadde dere med Edvard Munch? 
  
HV: For min del hadde jeg ikke lest så mye om disse maleriene før. Men jeg mener, å ha Solen som står opp – for meg står den opp, for andre er den kanskje på vei ned?  
  
JH: Halvfullt eller halvtomt? 
  
HV: Og så har du Skrik og  Angst på hver side. Jeg tolker de bildene som at det ikke er noe håp. Så det går fra det, til Solen i midten. De sloss mot hverandre.  
  
JH: Hovedelementet er naturen selv. I teksten forsøkte jeg å fokusere på denne ideen om «skriket gjennom naturen», som er et sitat av Munch som er mye gjengitt. Jeg forsøkte å skrive noe basert på en samtale med faren min om tinnitusen hans. Jeg foreslo at det ikke er i hodet ditt, at det faktisk er overalt. Så på den måten er solen definitivt på vei ned – teksten er litt mer apokalyptisk.  
  
Ideen bak denne utstillingen er at naturen er en mye større del av Munchs kunstnerskap enn mange tidligere har tenkt. Hvordan knytter dere den tanken til å lage musikk? 
  
JH: Vi har kalt verket Join the Sound, og jeg føler at når jeg fremfører eller skaper noe, så hopper jeg på en måte bare inn i en jetstrøm som allerede finnes, og blir en del av den. Du har en egen måte å eksistere i kroppen din og hverdagen din og så har du denne jetstrømmen som er der, som er en parallell eksistens. For meg har den veldig mye med lyd å gjøre.  
  
HV: Jeg husker at jeg leste en bok av denne indiske guruen, og boka innleder med ‘Alt startet med lyden.’ Vi snakket en del om den boka.  
  
Hadde dere begge et forhold til Munchs kunst før dette prosjektet? 
  
JH: Du kan ikke unngå å ha et forhold til ham. Han er som Gud, og du kommer ikke unna ham på skolen. Vi har vokst opp med å sette likhetstegn mellom Munch og norsk maleri. Dette er noe som på enkelte tidspunkter i livet har fått meg til å styre unna alt av Munchs arbeid, fordi jeg liker å rive ned denne farsfiguren for å forstå hvorvidt jeg kan nyte kunst i det hele tatt. Da jeg vokste opp, var jeg mye på det gamle Munchmuseet, og jeg husker at jeg var livredd. Jeg hadde et veldig nært forhold til noen av maleriene som barn. Til måten du kan se hår som smelter sammen med en annen persons kropp og ganske sterke, umiddelbare ting som det. 
  
Tror dere at lydverket vil heve publikums opplevelse av Solen og Skrik? 
  
JH: Jeg tenkte stadig på mine egne museumsbesøk, og øyeblikket når man får sette seg ned og ta en liten pause. Da kan du se på noe i en utstrakt periode og ta frem notatblokken din. Så jeg føler at benken er som en liten notatbok, og en måte å nærme seg noe som er universelt og sublimt. Det blir et lite rom i det store rommet, eller et mindre rom i det større rommet.