– Når du kommer inn i dette rommet, så er du på innsiden av verket

MUNCH: Hva var utgangspunktet ditt for å lage dette lydverket og hvordan gikk du i gang med å skape en musikalsk forbindelse til Edvard Munchs aulamotiver? 
  
Helge Sten: Prosjektet var farget av opplevelsen jeg hadde av de ferdige maleriene som henger i Aulaen. Aulaen føles som en kirke – klassisk arkitektur i samspill med noe mer modernistisk. Jeg ville gå tilbake og skape musikk som tillot meg å se bildene med nytt blikk og ha en annerledes opplevelse. Det var avgjørende for hvordan jeg endte opp med å lage det verket jeg gjorde. Det er så mye historie og tradisjon i det rommet at det på en måte kom i veien for å se bildene slik de burde bli sett. Jeg måtte ta eierskap til hvordan jeg oppfattet bildene.   
  
Hvilke type lyder brukte du for å skille bildene fra sin vante kontekst? 
  
HS: Hovedelementet kommer i utgangspunktet fra digital prosessering og bruk av eldre digital teknologi fra midten av 70-tallet. Mye av denne digitale teknologien kan med dagens øyne virke utdatert og upresis, men jeg har bevisst brukt disse teknologiske «svakhetene» for å skape et lydmateriale med et indre organisk liv. Jeg ender ofte opp et helt annet sted enn jeg hadde tenkt, og det er der det begynner å bli spennende for meg. Når jeg ikke umiddelbart forstår musikken – det liker jeg. Det har også vært restriksjoner for lydtrykk i utstillingssalen, på grunn av vibrasjoner og de skjøre kunstverkene. Så jeg måtte også finne en måte å jobbe med dette verket på, som ville fungere på et overordnet nivå, men likevel ha den emosjonelle virkningen det burde ha.  
  
Stykket varer i 30 minutter, som er mye lenger enn opprinnelig planlagt? 
  
HS: Ja, det ble klart ganske tidlig, fordi et musikkstykke ofte har en forutsigbar struktur, med en begynnelse, en utvikling og en slutt. Det var ikke sånn jeg ville innlemme musikk i denne konteksten med bildene. Fordi det er så mange malerier i rommet, ville jeg ikke plassere et slags konkluderende lydverk i det. Musikken er mer som et fritt rom man kan utforske. Publikum kan være der inne i to minutter og gå, eller de kan bli værende hele verkets spilletid på 30 minutter. Du kan tre inn og ut. 
  
Hadde Edvard Munchs kosmiske syn på verden og naturen noen innvirkning på lydverket? 
  
HS: Det er en del av arbeidet hans som ikke har vært så kjent. Jeg synes det er interessant, og det er ganske enkelt å knytte det til den musikalske prosessen generelt. Jeg har hatt disse ideene i bakhodet gjennom arbeidet med musikken.  
  
Det som kanskje har vært mer viktig for meg, er et av de første motivene han leverte til Aula-konkurransen; Menneskeberget, som juryen refuserte. Dette motivet virker mindre styrt av oppdragets natur og Aula-rommets noe overskyggende tilstedeværelse.  
 
Måtte du overveie hvordan musikken tilstedeværelse virker i selve utstillingssalen? Det kan være en vanskelig balanseøvelse å holde på publikums oppmerksomhet uten å overdøve de visuelle kunstverkene.  
  
HS: Det er alltid en utfordring, tror jeg. Det er en hårfin balansegang når man gjør denne typen prosjekter, fordi maleriene egentlig ikke trenger lyd eller musikk. Man må etablere et annet type rom. Det som var viktig for meg, var at når du kommer inn i dette rommet, så er du på innsiden av verket. Du ser ikke på noe fra en avstand – det er som om du faktisk befinner deg inni det. Det burde ideelt sett være opplevelsen.