Møt Kaosmesteren

– Med en gang målsetningen er å skape kaos, blir ordet så relativt og flyktig. Selve kaoset er i prinsippet umulig å fange.

Fredrik Floen (f. 1988, Bergen) har laget ville kostymer, utforsket teaterrommet med provoserende tekstiler og oppløst skillet mellom kostyme og kunst. Nå jobber han aktivt med kaos for å skape en gøy opplevelse for barn på MUNCH, kalt Kaoskammeret.

– Jeg tror at man kan plassere de fleste kunstnere, og arbeidet de gjør, i aksen mellom kaos og kontroll. Noen er strukturerte, andre starter i et vell av kaos. De fleste er kanskje midt imellom. Noen bruker kaos aktivt som en prosess, og kontroll i presentasjonen av det ferdige arbeidet. Andre gjør det motsatt. For min egen del er det viktig å prøve å overaske meg selv i min egen arbeidsprosess. Jeg føler at jeg kan lage bra ting når jeg gir slipp på kontrollen. 

I det nye prosjektet Kaoskammeret, som kan oppleves i 10. etasje på MUNCH fra 25. mars – 27. august 2023, har Floen for første gang arbeidet med et rom som skal være for barn. Det krever at man forstår barnas energi, mener han. 

Tar barna på alvor

– Barna er ofte ekspressive i måten de oppfører seg på. De er tørste, de er sultne, de kjeder seg. Jeg kjenner meg igjen i den typen energi – jeg har alltid sett på meg selv som et stort barn. Uttrykksformene mine ligger tett på barns måte å være i verden på. 

Floen forteller at han ikke nødvendigvis har laget et rom «for barn» - men at det er et rom som er tilgjengelig for dem. 

– På den ene siden tenker jeg hele tiden på barna når jeg lager noe til rommet. På den andre siden prøver jeg å ikke være forutinntatt – og heller tenke på at jeg skal være meg selv. En må ta dem på alvor i alle fall, og jeg har hatt lyst til å lage et sted der de ikke blir møtt av «ja» og «nei» - men blir møtt med de samme holdningene som voksne møter på museet. At de har lov til å være der. 

Samtidig er alle barn like ulike som voksne er ulike. Da må man akseptere at en ikke når frem til absolutt alle, mener Floen. 

– Jeg synes det er interessant å prøve å treffe de barna som sjeldent har blitt grepet eller truffet av noe på et museum. 

Tankene har etter hvert manifestert seg i fysisk form – og intet mindre enn 200 skulpturer og byggeklosser i stoff er laget til prosjektet. Floen har villet lage en verden av muligheter. 

– For å klare å produsere så mye, så må man til med både en god dose kaos og en god porsjon kontroll. Rett og slett hoppe ut fra stupet, og bare begynne å lage. Når jeg lager klær skjer det ofte at jeg tenker «dette skal bli en hatt», men så viser det seg å resultere i et par bukser. Alt formes underveis. Hvis jeg selv blir overrasket, blir alt mer spennende.  

HYBRIDPERSON

På samme måte som han har flere bein å stå på profesjonelt, beskriver Floen seg selv også som en «hybrid person».  

– Jeg har bakgrunn både fra det helt håndfaste, og det kunstneriske. Jeg studerte produksjonsdesign med fordypning i tekstil og klær. Der skulle vi produsere klær, uten at det nødvendigvis var en kunstnerisk dimensjon ved det. Det var befriende å lære noe håndfast. 

Du beveget deg likevel mot kunsten? 

– Ja, klær er jo en personlig uttrykksform. Det ville jeg arbeide med. Arbeide med ulike formater og innganger, med det visuelle. Undersøke hvordan overflate og dybde sameksisterer, sier Floen. 

Floen er en av de mest innovative og spennende kostymedesignerne vi har i Norge. Etter at han ferdigstilte sin master fra Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO) i 2017 har han skapt oppsiktsvekkende og utfordrende tekstiler for institusjoner som Den Norske Opera & Ballett, Black Box Teater, Ibsen festivalen, Palais de Tokyo, Chicago School of the Arts Institute, Mannheim National Theatre og mange flere. Han har tidligere laget en serie skulpturer i tilknytning til Edvard Munchs hjem i utkanten av Oslo, Ekely. 

Da Floen skulle ut i praksis, ønsket han seg vekk fra Oslo. Han snakket med venner som hadde kontakter på teateret Volksbühne i Berlin – og fikk en fot innafor der. 

– Det var en ny type teatermiljø jeg kom i kontakt med der, et miljø som gjorde at jeg forstod kunstformen teater på en bedre måte. 

Hva var det som var annerledes? 

– Jeg opplevde at teateret ble betraktet som et rom for refleksjon. Det var veldig inspirerende.  Når man først har opplevd det, blir man fanget av det. Etter det oppholdet har arbeidet med kunst og tenkning, og arbeidet med kostymer, vært sammenfiltret for meg.

MUSEET SOM ET BLANKT ARK

Både et rom for refleksjon, og møtet mellom tekstil og kunst har vært med Floen i arbeidet med prosjektet Kaoskammeret på MUNCH. Samtidig ga prosjektet mulighet til å forestille seg museet som et blankt ark: 

– Det var et interessant format å arbeide med. I starten tenkte jeg mye på hvordan man lager et annerledes museumsrom. Jeg hadde også det forrige prosjektet på museet, Hjernelabyrinten, i bakhodet. Jeg spurte meg selv: Hva er et museum? Jo, det har visse rammer – og visse strukturer. Der Hjernelabyrinten utforsket det todimensjonale, ville jeg utforske hva som skjedde når man koblet på det tredimensjonale – noe som var formmessig skulpturelt. 

Hva skjer med rommet, når man tenker skulpturelt? 

– På et vis skjer noe av det samme som skjer med bilder, og særlig med kunsten til Edvard Munch. Det som er todimensjonalt, utvikler seg til å reflektere noe tredimensjonalt. Det som var flatt blir, når man utforsker det, noe mer og noe annet.  

LØSRIVELSE  SOM INSPIRASJON

En viktig rød tråd i prosjektet har vært maleriet Løsrivelse av Edvard Munch. En tittel som har fått lov til å inspirere Floen, og snart barna, til å slippe seg løs. Til og med fargene Floen har brukt i utstillingen har han tatt fra samme paletten enn i Munch sitt bilde. 

– I Munchs bilder forsvinner ofte overgangene mellom menneskene. I Løsrivelse er det uklart hvor «jeg-et» slutter og «du-et» begynner. Tanken om uklare linjer mellom mennesker er spennende. Det er sånn det er å ha en barndom? Å vokse opp er alltid en løsrivelse. 

Hva tror du Edvard Munch selv hadde tenkt om Kaoskammeret? 

– Jeg håper at han enten hadde likt det, eller hatet det. Det er gøyest når de ekstreme følelsene kommer frem. En likegyldighet er vel det som hadde smertet mest.  

Også fra barna sin side? 

– Ja, det som er gøy med barn er at de ofte er lette å lese. Fra dem får man ofte en helt ærlig tilbakemelding. Det hadde jeg håpet på å få av Munch også. Jeg har en følelse av at han var litt som et barn, veldig direkte. 

Intervju: Rob Young / MUNCH, publisert: 15.03.2023.

Se glimt av prosessen med å skape Kaoskammeret: