Stol på din egen stemme
Hvordan skal man oppføre seg når man ser på kunst? Hva skal til for å forstå det man ser på? Her skriver Zeenat Amiri, formidler i utstillingen SOLO OSLO: Sandra Mujinga, om den «vanskelige» samtidskunsten og hvem som definerer hvordan vi opplever den.
Zeenat Amiri om kunsten å formidle, og å stole på sin egen stemme i møtet med kunst.
Laget av MUNCH og Spindel Film © Munchmuseet
Jeg har alltid lurt på hvordan folk opplever samtidskunst. Synes de den er skummel? Tenker de kanskje at kunstverket de ser på, er en intern referanse til et annet kunstverk? At det er konseptuelt utilgjengelig, og at man må være kunstekspert for å forstå det man ser på? Hvordan oppfører vi oss egentlig når vi er i et kunstrom og opplever kunst?
Det er mye ved samtidskunsten som kan virke utilgjengelig, alt fra rommet og innholdet til formspråket og tekstene som skal snakke til publikum, men jeg liker å tro at feltet er mer åpent enn før. Jeg mener ikke at samtidskunst er eller bør være ahistorisk, at et kunstverk i et rom skal betraktes kun for det det er, som om det har oppstått i et vakuum; det er alltid referanser og inspirasjonskilder som ligger bak. Men når det gjelder hvordan kunst oppleves, tror jeg at vi befinner oss i et paradigmeskifte, og at dette handler om hvem vi gir definisjonsmakten, og hvorfor.
Noen følte at rommet i seg selv var utilgjengelig, og at man ble overvåket av andre besøkende eller vakter, som i større grad visste hvordan man skulle oppføre seg.
Til den første utgaven av SOLO OSLO, en serie samtidskunstutstillinger på MUNCH, har jeg laget et formidlingsprosjekt til en soloutstilling av kunstneren Sandra Mujinga. I forkant av utstillingen sendte jeg ut en spørreundersøkelse og intervjuet unge voksne med flerkulturell bakgrunn. De var alle kulturinteresserte, men besøkte ikke nødvendigvis kunstmuseer. Jeg tok utgangspunkt i tre spørsmål: Hva er forholdet ditt til samtidskunst? Hva er forholdet ditt til kunstrom? Og til slutt, hvordan bearbeider du det du har sett? Jeg fant ut at majoriteten av dem jeg spurte, opplevde kunsten som utilgjengelig. Enten fordi innholdet ikke snakket til dem, til deres virkelighet, eller rett og slett fordi de følte at man måtte være kunsteksperter for å forstå det man så på. Noen følte at rommet i seg selv var utilgjengelig, og at man ble overvåket av andre besøkende eller vakter, som i større grad visste hvordan man skulle oppføre seg.
LYTT: Sjekk ut SOLO OSLO: Din stemme her
Betrakterkontrakten, den sosiale kontrakten du inngår idet du trer inn i et rom, innebærer å se rundt seg og kopiere atferden du ser. I museer, gallerier og andre kunstrom er det en demografisk gruppe som gjerne er mer representert enn andre. De er godt voksne, kunstinteresserte kvinner med høyere utdannelse, ofte fra majoritetskulturen. Reglene for hvordan man skal oppleve kunst, virker å være bestemt: Studer arbeidene stille, hvisk til den du går sammen med, og les tekstene museet har skrevet, for å forstå det du ser på. Men er det egentlig sånn? Ikke nødvendigvis!
Neste gang du besøker en utstilling, still deg selv spørsmålet «hva føler jeg nå?». Du opplever kunsten slik du vil.
Tiltakene jeg jobbet med i SOLO OSLO: Din stemme, handler om å åpne opp for at de som ikke er like fortrolige eller komfortable med samtidskunst, opplever den på egne premisser. Når du går inn i et rom for å se på kunst, har du allerede alle redskapene du trenger for å tolke det du ser: Fortolkningen skjer hos deg. Du trenger ikke museets mening om hva kunsten dreier seg om, fordi du opplever den fra ditt ståsted, med din bagasje og din bakgrunn, dine referanser og dine kroppslige bevegelser. Det er faktisk alt du trenger for å oppleve kunst. Neste gang du besøker en utstilling, still deg selv spørsmålet «hva føler jeg nå?». Du opplever kunsten slik du vil.
I samarbeid med Salam, organisasjonen for skeive med muslimsk bakgrunn i Norge, har jeg laget en serie med lydfiler som jeg har kalt SOLO OSLO: Din stemme, der jeg samtaler med aktivisten Begard Reza, legen Henza Anwar og danseren Hamda Barise. Her diskuterer vi temaer og referanser som dukker opp i Sandra Mujingas kunst, og vårt eget forhold til samtidskunst. Hensikten er å vise at uansett bakgrunn har vi ulike innfallsvinkler og forhold til tematikkene som dukker opp, som alle er like gyldige.
Lydfilene, som jeg håper du hører på før utstillingsbesøket, skal hjelpe deg med å stole på din egen stemme og fortolkning i møte med kunsten til Mujinga. Istedenfor å lese veggtekster og tilpasse deg én måte å oppleve kunsten på, kan du lytte til episodene hvor enn du er, alene eller med venner. Du kan diskutere med vennene dine eller føle på opplevelsen av å være i rommet. Hver lydfil introduserer i tillegg et spørsmål, som du kan ha i bakhodet når du går inn i utstillingen til Mujinga.
