Hvordan kan kunst bli mer tilgjengelig for blinde og svaksynte?
I SOLO OSLO II, en soloutstilling av kunstneren Apichaya Wanthiang, kan man oppleve kunsten med hele kroppen. I forbindelse med utstillingen, har formidler Frida Rusnak jobbet sammen med personer med synsnedsettelser for å finne ut hvordan samtidskunst kan bli mer tilgjengelig for denne gruppen. Her skriver hun om arbeidet sitt:
Foto: Jan Khur
Hvorfor har blinde og svaksynte lyst til å gå på kunstmuseum? For å få nye opplevelser, andre perspektiver, gjøre noe sosialt eller rett og slett for å bli underholdt. Med andre ord: Av de samme årsakene som andre kunstinteresserte.
I dette prosjektet ville jeg finne ut hva som skal til for at unge voksne med synsnedsettelser vil bruke mer tid på kunst. Jeg startet med å be dem fortelle meg om sine erfaringer og behov. Gjennom intervjuer, lange samtaler og besøk hos MUNCH, har jeg kommet frem til at det er særlig ett poeng som går igjen:
Det er museet som må være mer tilgjengelig – ikke kunsten.
Foto: Jan Khur
Dessverre er det ofte ganske slitsomt å dra på museum. Dårlig tilrettelegging gjør at blinde og svaksynte må bruke mye tid på planlegging. Det fører også til at flere er avhengige av hjelp for å «oversette» informasjon som kun er tilgjengelig visuelt. Dette gjelder ikke bare selve kunstverkene, men kan også dreie seg om kart, brosjyrer eller veggtekster.
Å gå på museum kan være krevende, selv for en med perfekt syn. Det er faktisk så utmattende at forskere har gitt fenomenet et eget navn, museum fatigue, eller museumstretthet. Museumsgåere kan etter kort tid utvikle symptomer som stress, konsentrasjonssvikt, rastløshet og apati som følge av overveldende mengder av informasjon. Man forflytter seg ofte sidelengs gjennom rommet i en stakkato gange, for å stoppe opp ved hvert bilde, myse ned mot mikroskopiske navnelapper og lene seg bakover for å lese endeløse veggtekster. De litt unaturlige bevegelsene i utstillingsrommet kan føre til både vond korsrygg, stiv nakke og hodepine. Ved å tilrettelegge for en liten gruppe med eksplisitte behov, håper jeg at kunstopplevelsen kan bli mindre slitsom for flere.
Et viktig grunnpremiss for dette formidlingsprosjektet, er samarbeid. Jeg opprettet en arbeidsgruppe bestående av Nora Sulejmani, Trond-Martin Hauge, Vegard Ramstad Johannessen, Gina Skarpnord og Harald Hardkår Vøyle, som alle er medlemmer av Norges Blindeforbunds Ungdom. Deres erfaring og kunnskap har hjulpet meg med å identifisere konkrete utfordringer, og de har foreslått løsninger for å gjøre utstillingen mer tilgjengelig for nettopp blinde og svaksynte.
De jeg har snakket med i løpet av prosjektet, mente at det er viktigere for dem å kunne oppleve en utstilling på lik linje med andre besøkende, enn at det lages spesielle tilbud for de med nedsatt syn. Tilbud som tilrettelagte omvisninger, krever gjerne booking, noe som fører til et behov for enda mer planlegging. I tillegg skiller det tilrettelagte tilbudet dem man egentlig ønsker å inkludere, fra de andre besøkende. Derfor kom vi fram til at vi ville gjøre det enklere å besøke museet spontant, i vanlig åpningstid, alene eller sammen med venner.
Løsningen ble å gi bedre informasjon om hvilke barrierer som finnes, og å gjøre denne informasjonen lett tilgjengelig for alle på nett. Vi besluttet også lage et taktilt kart for å gjøre det lettere å orientere seg i utstillingen. Arbeidet gjorde også at gruppen fikk samlet flere anbefalinger som MUNCH bør ta med seg videre.
Foto: Jan Khur
Ved å invitere flere til å ta beslutningene, ville jeg se nærmere på hvordan tilgjengelighet ikke kun handler om fravær av informasjons- og fysiske barrierer, men også om det den amerikanske kuratoren Amanda Cachia kaller kreativ tilgang. Det innebærer at besøkende kan bevege seg trygt gjennom rommet, ta inn alle sanseinntrykk og gjøre egne tolkninger. Dette kan være alt fra gode beskrivelser av det visuelle, til lyden i rommet, lukten av materialene og følelsen av underlaget mot føttene. Det handler om å få mulighet til å konsentrere seg om kunsten, med alle sanser. Som en i arbeidsgruppa uttrykte det:
«Hvordan kan vi gjøre et museumsbesøk så smooth som overhodet mulig?»
Det er stor forskjell på det å følge formelle krav til universell utforming, som alle museer skal gjøre, og det å invitere, lytte til og inkludere nye grupper i arbeidet med en utstilling.
Det er omtrent 9000 blinde og over 300 000 svaksynte i Norge, som har helt ulike behov og interesser. Det er umulig å tilrettelegge alt for alle, men museer kan spørre oftere om hva som skal til.
