Tilgjengelighet i museer: Å møte den enkeltes behov gagner alle

Av Tove Sørvåg, Konseptutvikler for formidling

«Kjenn deg selv» skal det ha stått på Apollotempelet i Delfi i antikkens Hellas. På dagens museer kunne det kanskje stått «Kjenn ditt publikum». Museene ønsker seg kunnskap om de som kommer på besøk, fordi det er verdifull informasjon. Ved å lære mer om publikum, lærer museet hvordan kommende utstillinger bør lages og formidles.

Men hvordan kan vi som jobber i kunstinstitusjoner, bli bedre kjent med publikummet vårt? Mulighetene er mange, og de spenner fra stille observasjon til spørreundersøkelser og mer dyptgående intervjuer, samt samarbeid med ulike grupper av publikum. Formidlingsprosjektene i SOLO OSLO tar utgangspunkt i den såkalte NABC-metoden. NABC står for Needs, Approach, Benefits og Competition. I korte trekk er dette en metode fra markedsføringsfeltet som kan brukes for å kartlegge, og svare på, behov hos en spesifikk fokusgruppe. I kunstfeltet kan denne metoden blant annet brukes for å utarbeide relevante formidlingsgrep i utstillinger.

I teksten Hva ønsker du deg fra en utstilling, som ble skrevet til SOLO OSLO Sandra Mujinga, kan du lese mer om hvordan NABC-metoden brukes i SOLO OSLO-serien.

Kunsthistoriker Frida Rusnak har, i det nye formidlingsprosjektet sitt til SOLO OSLO Apichaya Wanthiang, jobbet med målgruppen «blinde og svaksynte unge voksne i Oslo-området med interesse for kunst og kultur». Gjennom dybdeintervjuer har hun kartlagt behovene disse menneskene har i møte med kunstutstillinger. Sammen med en arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra Norges Blindeforbunds Ungdom har Rusnak så utviklet formidlingstiltak.

Tilbakemeldingene fra fokusgruppen dreide seg i stor grad om muligheten til å kunne besøke utstillinger og museer på egne premisser: De ønsker å kunne delta på lik linje med andre besøkende og å kunne gå på museum med venner som venner, ikke ledsagere. Utstillingsbesøk kan være preget av en følelse av å ha «gått glipp av noe», uten at de vet hva - f.eks. en veggtekst – og en bekymring for å «være i veien» for andre besøkende. På grunn av dårlig tilrettelegging krever planlegging ofte mer energi enn selve aktiviteten, noe som tar gleden bort fra utstillingsopplevelsen. Likevel velger de ikke nødvendigvis bort aktiviteter med dårlig tilrettelegging, men er desto mer avhengige av god informasjon.

De fleste museer har allerede tilpasset utstillingene sine for publikum med funksjonsnedsettelser. Museene leverer ofte konkrete løsninger på konkrete problemer. Eksempler på dette kan være å passe på at det er stor nok skrift på veggtekster og tittelkort, slik at personer med synsnedsettelse får til å lese dem. Et annet eksempel er døråpninger og passasjer som er tilpasset kjøring med rullestol.

Denne typen tilpasninger er noe norske museer er pålagt ved lov. Men med prosjektet sitt viser Rusnak at tilgjengelighet ikke bare handler om å fjerne fysiske barrierer. Det handler også om å legge til rette for en intellektuell og kreativ tilgang til kunstopplevelsen.

Hva skal til for å få til dette? En vanlig forestilling er at tilgjengelighetstiltak bare angår én liten gruppe publikummere: mennesker med funksjonsnedsettelser. Innsikten fra dette formidlingsprosjektet viser derimot at det fokusgruppen trenger for å ha et godt utstillingsbesøk, er noe som alle publikummere trenger:

• Enkel og rask tilgang til nyttig informasjon som gjør det lett å planlegge et museumsbesøk
• Muligheten til å være spontan
• Kunstopplevelser som kan nytes sammen med venner og familie
• En følelse av å være velkommen, ikke i veien, i utstillingsrommet

Og det essensielle poenget er: alle som er i en utstilling har behov. Fokusgruppen Rusnak har snakket med, har noen helt spesifikke behov for praktisk tilrettelegging, men de har også – som alle andre publikummere – en rekke personlige motivasjoner og agendaer for sitt utstillingsbesøk.

Med brukerinnsikten som bakteppe, utarbeidet Rusnak og arbeidsgruppen to konkrete tiltak. Ønsket var å sikre tilgang til informasjon, noe som gjør det enklere og mer behagelig for blinde og svaksynte å besøke utstillingen, enten alene eller sammen med familie og venner.

Utstillingen SOLO OSLO Apichaya Wanthiang har en egen informasjonsnettside som beskriver hva publikum møter på museet. I tillegg finnes det en 3D-modell av utstillingen, hvor det er mulig å gjøre seg kjent med utstillingsrommet ved bruk av hendene. Denne står plassert utenfor utstillingsrommet.

For å kunne være relevante steder for mennesker, må museer bli bedre kjent med publikummet sitt. Formidling som imøtekommer ønsker og behov vil mest sannsynlig nå mange. Og formidling som har som mål å tilgjengeliggjøre, vil mest sannsynlig skape en bedre kunstopplevelse for flere.

Frida Rusnaks prosjekt til SOLO OSLO Apichaya Wanthiang leverer noen tiltak rettet spesifikt mot fokusgruppen Blinde og svaksynte unge voksne i Oslo-området med interesse for kunst og kultur. Men løsningene vil, uten tvil, komme flere til gode. Det er god informasjon på nettsiden som vil gi alle besøkende mulighet til å planlegge besøket i utstillingen på best mulig måte. Og den taktile 3D-modellen vil ikke bare være praktisk for mennesker som har behov for å få et helhetsbilde av utstillingen før de går inn i den. Modellen vil også være et tilbud til publikummere som setter pris på taktile opplevelser – men som ikke kan ta på kunsten.

Behov er noe vi alle har, i forskjellig variasjon og i forskjellig grad, til enhver tid. Museer som forstår dette, vil kunne møte publikummet sitt på bedre og mer effektive måter. Tilgjengelighet er å gjøre kunstopplevelser bedre for alle.