Mapplethorpe + Munch

Det er en rekke fascinerende paralleller og berøringspunkter mellom Edvard Munch og Robert Mapplethorpe og det er dette som utforskes i utstillingen Mapplethorpe+Munch. Ved hjelp av 141 verk av Mapplethorpe og 95 verk av Munch presenteres en unik sidestilling av to store kunstnere som aldri før er gjort.

Utstilling

Munchmuseet, Tøyen
06.02.2016 – 29.05.2016

Det finnes flere interessante fellestrekk i Munch og Mapplethorpes kunstverk. Særlig interessant er begge kunstneres bruk av tradisjonelle sjangere som portretter og aktmotiver. Et annet fellestrekk er deres selvforståelse som kunstnere, og måten de begge skapte skandale med sin kunst. De var begge kunstnerbohemer i sin tid og en del av subkulturer.

I utstillingen vises en rekke selvportretter der både Munch og Mapplethorpe prøver ut sin egen identitet som kunstnere. De fremstiller seg selv ved eksistensielle yttergrenser. Dette gjelder blant annet Munchs fotografiske selvportretter fra begynnelsen av århundret og Mapplethorpes tidlige polaroider, der han utforsker sin egen seksualitet foran kameraet. Her møtes de to kunstnerne i samme medium.

Et annet av utstillingens fascinerende høydepunkter er Munch og Mapplethorpes tolkning av maskulinitet, seksualitet og kjønn. I likhet med Munch tar Mapplethorpe for seg kvinneakten, med blant annet en serie med fotografier av Lisa Lyon, som var en pioner innen kvinnelig bodybuilding i begynnelsen av åttitallet. Her snur Mapplethorpe opp ned på stereotypier om kvinnekroppen. De mange portrettene i utstillingen viser begge kunstnerne som fremragende portrettører.

Robert Mapplethorpe (1946–1989) er en av de mest kontroversielle og kjente fotografene fra vår samtid. Han fikk sitt gjennombrudd i New York på slutten av syttitallet, og vokste raskt i USA og internasjonalt utover på åttitallet. Mapplethorpe arbeidet med svart-hvitt fotografier av blant annet portretter, akter og stillben. Han benyttet først polaroid gjennom flere år hvor han tok uformelle bilder av seg selv og venner. Senere gikk han over til å bruke et Hasselblad mellomformat-kamera, og arbeidet resten av sin karriere med i hovedsak studiobasert fotografi som ga maksimalt kontroll av lyssetting og komposisjon.