Utstilling
Vincent van Gogh (1853-1890) og Edvard Munch (1863-1944) er to særpregede og innflytelsesrike kunstnere. Begge skapte kunst med et sterkt følelsesinnhold, uttrykt gjennom en personlig og nyskapende stil, begge levde et konfliktfylt liv. Både allmennheten og kunsthistorikere har ofte satt dem i forbindelse med hverandre. Og det finnes slående paralleller både mellom deres kunst og deres kunstneriske målsetninger. Begge representerte en kunstnerisk vending mot eksistensielle og universelle temaer i et nytt og ekspressivt billedspråk. Men på tross av disse opplagte fellestrekkene, som gang på gang er blitt understreket i kunsthistorien og kunstkritikken siden slutten av 1800-tallet, så har de dypere sammenhengene mellom de to kunstnerne aldri blitt grundig belyst i utstillingssammenheng.
Van Gogh lod i sit korte løb sin flamme ikke slukke – Ild og glød var i hans pensel de få år han brændte sig op for sin kunst – Jeg havde tænkt og villet i mit længere løb og med flere penger til min raadighed, som han ikke la min flamme slukne og med brændende pensel male til det sidste.
Utstillingen Van Gogh+Munch vil for første gang utforske likhetene og sammenhengene mellom disse to kunstnerne; både de som springer en i øynene og de som ligger på et dypere plan. I stedet for ukritisk å godta gjengse oppfatninger, vil utstillingen se nærmere på deres kunstneriske utgangspunkt, impulsene de mottok, utviklingen av stil og teknikk, hvilke kunstneriske mål de satte seg, og gjennom dette skape en dypere forståelse for hvorfor de to så ofte blir satt i sammenheng med hverandre.
Paris ble et vendepunkt for begge kunstnerne. Konfrontasjonen med de nye kunstretningene frigjorde potensialet de hadde og utfordret dem til å formulere sitt eget program. Selv om verkene deres kan være forskjellige både med hensyn til motiv og utførelse, så var begge opptatt av å gi uttrykk for det moderne menneskets situasjon, og de gjorde dette ved å presse virkemidlene til det ytterste: en intens fargebruk, en høy grad av stilisering, en personlig og dristig penselføring og ukonvensjonelle komposisjoner er karakteristisk for begge. Van Gogh brukte krasse fargekontraster i Det gule huset for å fremstille den intense sør-franske sommerheten; Munch fordreide perspektivet og romfølelsen i Dødsværelset for å skape en følelsesladet og angstfylt atmosfære.
Et iøynefallende fellestrekk er at både Munch og Van Gogh hadde ambisiøse prosjekter der en rekke bilder inngikk i en større helhet. Munchs mest kjente billedserie er Livsfrisen, som omfatter de fleste av de sentrale 1890-tallsverkene med motivene kjærlighet, angst og død. Van Gogh utviklet et prosjekt han kalte Décoration: en serie uavhengige bilder som fikk økt betydning gjennom å stilles sammen. Som Munch skrev: «Når de stilledes sammen gik der med engang en klang igjennem dem og de blev helt annerledes end enkeltvis. Det blev en symfoni». Denne fascinerende strukturelle prosessen blir i utstillingen representert ved et utvalg av sentrale verk fra Décoration og Livsfrisen.
Utstillingen avsluttes med en seksjon med verk som kunstnerne selv så på som svært viktige, slik at de på sett og vis fremstår som et kunstnerisk testament. Disse arbeidene er gripende uttrykk for essensielle temaer som trøst, lidelse, kjærlighet og livets kretsløp. Munch og Van Gogh lyktes i å finne et uttrykk for menneskelivet på en universell og direkte måte. Verk som Det syke barn, Skrik, Hveteåkeren høstes og Stjernenatt over Rhône understreker de to kunstnernes samhørighet på et dypere og mer grunnleggende plan.
