Arifs reise forklart

Hvilken historie blir fortalt i Arif på MUNCH? Og hva har dette egentlig med Edvard Munch å gjøre? Vi guider deg gjennom den immersive opplevelsen.

Når du kommer inn i rommet, står du ansikt til ansikt med et stort portrett av Arifs ånd, som flyter i vann og holder et glødende skjell. Skjellsymbolet er basert på en personlig historie: Arifs mor pleide å ta med seg skjell fra den østafrikanske øya Zanzibar, hennes hjemland, da han var barn. Andrew Thomas Huang, som har utviklet fortellingen, forklarer:

«Skjellet forbinder fortid, nåtid og fremtid. Dets spiral er som ringene i et tre. Det krysser havet og forbinder kontinenter. I en spirituell sammenheng kan et skjell representere kosmisk evighet og symbolisere Arifs reise inn i det uendelige.»

Arifs skjellånd er satt sammen med en reproduksjon av Edvard Munchs bilde Smertens blomst og følgende sitat:

Jeg tror ikke på den kunst som ikke er tvunget seg frem ved menneskets trang til å åpne sitt hjerte 

All kunst, litteratur som musikk, må være frembrakt med ens hjerteblod –  Kunsten er ens hjerteblod

Bildet, og Munchs ord, peker på kunstnerens rolle i å uttrykke dype følelser og gjøre seg selv åpen og sårbar. Forholdet mellom mannens hjerte og blod og blomsten peker også mot Munchs tro på at alt – mennesket, naturen, den åndelige sfæren og universet – er forbundet gjennom evige energier og livssykluser. Arifs skjell er også inspirert av disse ideene fra Munch. 

Filmen, som er laget av den britiske regissøren Wukda, tar deg med på en reise med Arif i søken etter hans personlige og kunstneriske identitet. Filmen vektlegger tre følelser – glede, smerte og håp – og refererer til Munchs kunstneriske interesse for å uttrykke følelser og skiftende følelsesmessige tilstander.

Den begynner med Arif og vennene hans på en bar i Oslo. Til tross for at han er omgitt av andre, føler Arif seg isolert og alene. Scenen lener seg tungt på Munchs malerier av fester og sosiale sammenkomster, som Bohemens bryllup.

Da han tar telefonen, blir Arif teleportert til et annet sted og en annen tid, der Arif som barn på Zanzibar svarer ved å holde et skjell mot øret. Den påfølgende strandscenen med lekende barn er inspirert av Munchs solfylte og energiske malerier av badende mennesker.

Et dykk i havet forvandler barnet til den voksne Arif som synker ned i mørket. Han kommer til et tomrom – kanskje et symbol på hans indre. Han begynner å skrive, utforsker ferdighetene sine, og finner sin egen stemme. Dette speiler de mange timene enebarnet Arif tilbrakte på rommet sitt, fordypet i sin egen fantasiverden.

Til slutt begynner Arif å rappe og uttrykker sin sorg over tapet av en venn, en referanse til den norske rapperen Dutty Dior som døde i 2024, 27 år gammel. Fra denne ensomme opptredenen, skifter scenen til Arif som deler kunsten sin med fansen fra en konsertscene. Men i løpet av opptredenen mister Arif mer og mer kontakt med virkeligheten. Konserten kollapser i en begravelsesscene hvor Arif finner seg selv liggende i en kiste på stranden. Dette er en parallell til et bilde av en kiste i Munchs merkelige bok Kunnskapens tre.

Denne «begravelsesscenen» klippes sammen med Arifs dans med en dødelig skikkelse, i likhet med Munchs motiv Døden og kvinnen (se under). I siste sekund unnslipper Arif døden og er plutselig lys våken. Universet åpner seg, og forfedrenes ånder fører Arif til seg selv, og tilbake til Zanzibar. Reisen til forfedrene ender med en harmonisk scene. Arif er omgitt av sine kjære. Bestemoren fletter håret hans. Han er fylt av fred.

Gjennom skjellet vender vi tilbake til Oslo, tilbake til baren der vi begynte, sammen med Arif og vennene hans. Det siste bildet viser Arifs svevende ånd, kronet og triumferende.

På veggen i utstillingsrommet hvor filmen vises, kan du se en reproduksjon av Munchs Døden og kvinnen og følgende sitat:

«Alt er bevegelse og lys ...  

Selv i den harde stein brenner livets ild ... 

Døden er livets elskov, smerten er gledens venn»

Både bildet og sitatet knytter an til Munchs tanker om at alt er forbundet, og om de endeløse syklusene av død og gjenfødelse.

Det andre hovedrommet i Arif på MUNCH-opplevelsen er viet til fellesskap og det å bringe folk sammen. Dette er en videreføring av Arifs reise i filmen, fra isolert kreativitet til å knytte bånd med sine kjære. Fra et lydstudio i salen ønsker Arif å dele kunsten og kreativiteten sin med andre. Selv om han ikke kan se eller høre deg fra innsiden av studioet, skaper han musikk med kjærlighet for alle som kommer på besøk. I likhet med Arif skapte også Munch kunsten sin med et åpent hjerte og en raushet overfor samfunnet. Dette reflekteres i Munchs selvportrett og sitatet på veggen ved siden av studioet:

«I min kunst har jeg forsøkt å få forklart meg livet og dets mening –  

Jeg har også ment å hjelpe andre til å klarlegge sitt liv»

På de fire interaktive skjermene i dette rommet ligger noen av Arifs tekster fra musikken i filmen på havbunnen og inviterer deg til å dykke ned og hente dem frem. I løpet av hele utstillingsperioden vil det også foregå et spennende program med arrangementer i rommet, noe som gjør Arif på MUNCH  til en møteplass for Oslos mangfoldige kulturscener. 

Sjekk ut alle arrangementene her. Ser du noe du liker? Vi ønsker deg hjertelig velkommen på museet.