Disse kunstverkene vil en dag forsvinne

Har du tenkt på at kunstverk ikke nødvendigvis varer for alltid? Akkurat som gamle aviser kan bli til porøse, gule flak, skjer det samme i mange tilfeller med kunst. Materialer som papir, tekstil og fargepigment brytes naturlig ned over tid, og når de utsettes for lys, går denne nedbrytingen raskere. Ingen av bildene Edvard Munch etterlot seg, vil vare evig. Mange var allerede skjøre da de ble en del av museets samling, og burde kanskje ideelt sett vært lagret i mørke, kalde rom for ikke å gå i oppløsning. Likevel velger vi å vise dem frem. Fargene i disse bildene vil trolig oppleves annerledes av våre barn og barnebarn enn de gjør av oss. Her forklarer vi hvorfor.

Falmende gult

Ta en titt på gulfargen i bildet To småpiker med blå forklær. Du har kanskje sett den før? Den heter kadmiumgult og var populær blant kunstnere som Vincent van Gogh, Henri Matisse og Pablo Picasso på 1800-tallet tallet fordi den dekket godt og fremsto som kraftig og klar. Fordi den er så sterk, er det lett å tro at den vil vare evig, men slik er det ikke. Tvert imot vil malerier med dette pigmentet bleke, flasse og misfarges over tid. I tillegg er det giftig, som førte til at man utover 1900-tallet utviklet mer stabile, mindre helseskadelige malingstyper.

Også den røde lakken Munch har brukt her, har forandret seg i ettertid. Tror du Munch tenkte på dette sommeren 1904, da han malte de to nabojentene ved huset sitt i Åsgårdstrand?  

Bleknet himmel

I maleriet Angst fra 1894 ser vi flere likheter med Edvard Munchs mest berømte motiv Skrik. Den bølgende røde og gule himmelen er den samme, og angsten står skrevet i ansiktene til menneskene på broen, med fjorden som bakteppe. Også her har Munch benyttet kadmiumgult, som brytes ned av lys. Først blir enkelte malingsstrøk hvite, og når de brytes ned ytterligere blir de mørke og nedbrutte. I Angst ser vi at det har dannet seg en mørk skorpe på overflaten.

Hvordan tror du dette bildet ville sett ut i dag dersom Munch hadde malt det med dagens moderne, varige malingstyper?

En skygge av seg selv

Mye av den kunsten du ser på museet i dag, har en gang sett ganske annerledes ut. Maleriet Bordellscene fra 1903, for eksempel, ble utført i klare og sterke farger den gangen Munch laget det til en serie bilder fra et bordell i Tyskland. Med tiden har lyset endret det til noe annet. Flere steder har den gule malingen bleknet og blitt helt hvit, og noen steder har deler av motivet blitt nesten borte. I tillegg har selve papp-platen det er malt på, blitt mye mørkere. Det bildet du ser i dag, har derfor et annet utseende enn det Munch egentlig ønsket.  

Kunst i mørket

Dette maleriet, kalt Hendene, er malt på papp. Det ble påbegynt i 1893, en tid da Munch gjerne brukte dette som underlag i stedet for lerret. Til tross for at pappen ofte er tykk og stiv, er den like følsom og ømfintlig som et ark. Over tid vil den gulne, noe som er et tegn på at cellulosefibrene brytes ned og mister sin styrke. Den gule pappen vil også påvirke fargene og utseende på motivet. Dette gjør at Hendene krever særlig beskyttelse når det skal stilles ut. Belysningen i salen bør være svak, i tillegg er bildet rammet inn med et UV-beskyttende glass. Slik kan vi forebygge mot videre nedbryting av bildet og sørge for at maleriet varer lenger.  

Kamp på overflaten

Allerede i 1952, da museets medarbeidere ryddet opp i Munchs bo, noterte de at denne maleriversjonen av Vampyr fra 1893 var «i meget slet forfatning.» I beste mening, og helt i henhold til datidens metoder, ble maleriet klebet opp på et nytt lerret og lagt under sterkt press. Store områder av bildet ble retusjert og til slutt påført to lag med ferniss.

I dag ville vi sett på denne typen restaurering som et altfor stort inngrep. Presset maleriet ble lagt under har ført til deformasjoner og skader i overflateteksturen til maleriet, og malingen sitter nå bedre fast i selve fernissen enn til lerretet under. Det gjør jobben med å bevare bildet svært vanskelig. Denne utgaven av Vampyr var så skjør at vi ikke sendte den ut av huset, og den sto øverst på listen over bilder museet ønsker å prioritere for forskning og behandling. Dette skjedde i 2023, og restaureringsprosessen kan du lese mer om her.

Nyanser av rødt

Dette maleriet, som heter Hode ved Hode, er den første versjonen Munch laget av et kvinne- og mannshode sammen. Her har han brukt ulike naturlige rødfarger som brytes ned av lyset over tid. I noen tilfeller vil fargene fremstå lysere, i andre tilfeller mørkere. Det er ikke alt vi vet om fargene Munch brukte, men på museet forsker vi iherdig for å forstå hvordan vi kan bremse nedbrytingen av dem. Noen ganger samarbeider vi med og kan lære av andre museer – for eksempel vet vi at Vincent van Gogh brukte mange av de samme pigmenttypene som Munch.

Ta en titt på bildet. Hvordan tror du rødfargene så ut da det ble malt i 1905? 

På lånt tid

Sist vi stilte ut dette bildet på museet, lå det bak en gardin som publikum selv måtte trekke til side. Akkurat så skjørt er dette lille verket av Munch. Selvportrett med hunder og lite juletre fra 1924 er trykket ved hjelp av en teknikk som heter hektografi, som innebærer at motivet overføres med en spesiell type blekk via en gelé som kan brukes til å trykke motivet flere ganger. På mange måter kan vi si at teknikken minner om de tidligste fotokopiene gjort på kopimaskin. Blekket i hektografiet er ekstremt sensitivt for lyst, og selv den minste eksponering vil bryte det ned. Derfor er vi nødt til å begrense tiden det vises frem for å kunne bevare det. 

I beste mening

I tradisjonell malerkunst er det vanlig at kunstnerne påførte et lag kalt ferniss på toppen av malingen. Det metter fargene og jevner ut glansen i overflaten, i tillegg fungerer det som et slags beskyttelseslag over bildet. På Munchs tid brøt mange kunstnere med denne tradisjonen fordi de ønsket å eksperimentere med nye kunstneriske uttrykk. Det gjorde også Munch, noe som er grunnen til at mange av maleriene hans har en tørr, matt overflate. Slik var det også med Strand, som er malt sommeren 1888 under et opphold i Tønsberg, men på 1950-tallet ble maleriet påført en syntetisk ferniss. I dag vet vi at denne typen ferniss kan føde til skader på de originale malingslagene når den brytes ned. Dessuten er fernissen veldig blank, noe som forandrer maleriets utseende sammenlignet med hvordan Munch ønsket at det skulle se ut. 

Når lys gir mørke

Disse små arkene er utført med kull og blyant på papir som er lett syreholdig. Kanskje er de en del av et forberedende arbeid Munch gjorde til et større verk. Ser du at den ene delen av motivet Mann og kvinne fra 1924 er lysere enn den andre? Det er fordi et ark ved en tilfeldighet har blitt liggende over det og hindret at papiret har gulnet akkurat her. I likhet med Nakent par, halvfigur fra 1919–21 er motivet malt på et papir som reagerer på lys og varme. Arket blir mørkere ettersom tiden går, i tillegg blir fibrene i papiret stivt og sprøtt. I dag bruker mange kunstnere det vi kaller usyret papir. Det har lengre levetid og tåler mer påkjenning. Kanskje blir arbeidet med å ta vare på kunst i fremtiden preget av andre utfordringer som vi ennå ikke kan forutse?