Munch-bildene verden ikke ville ha

Avslag fra en venn

Legen Max Linde var en god venn av Munch, og bestilte en serie bilder til barnerommene i hjemmet sitt. Munch fikk straks ideen om å male en sommerlig park, og tok turen til Studenterlunden i Oslo. Her fant han svermende ungdom i het omfavnelse og kyssende par på benkene. Munch ville at bildeserien skulle handle om ungdom og utforskende kjærlighet.

Da Max Linde så bildene, som fikk navnet Linde-frisen, var de slett ikke som han hadde forventet. Ikke bare var de fulle av erotisk ladede motiver, fargene kolliderte fullstendig med barnerommenes franske interiør. Da Linde sa nei til frisen, rammet det Munch hardt både kunstnerisk og økonomisk. Han hadde jo til og med gitt vennen en usedvanlig god pris for oppdraget! Linde fikk dårlig samvittighet, og tilbød seg å bøte på det økonomiske tapet ved å kjøpe en versjon av Munchs mer uskyldige motiver. 

Beryktet i Berlin

I 1892 ble Munch invitert til å holde en stor separatutstilling i Berlins kunstnerforening. Foreningen lovet publikum en utstilling med «Ibsenske stemninger», hvor blant annet bildene Visjon og Erotikk i sommerkvelden var med. Dagen etter åpningen kom de første reaksjonene. Bildene var jo ikke ferdige! Munch måtte ha børstet dem opp på lerretene i all hast, mente kritikerne, dermed viste han hovmod, dovenhet og forakt for både publikum og billedkunsten. 23 medlemmer sendte forslag om at utstillingen måtte stenge «av høyaktelse for kunsten».

Under generalforsamlingen stemte 120 for, mens 105 stemte mot. Rundt 80 medlemmer forlot avstemningen i protest fordi de syntes det var uhørt å avvise en gjest. Munch snudde snart skandalen til sin fordel, og sendte den beryktede utstillingen videre til syv nye visningssteder i Tyskland, med stor fortjeneste.

Hva har De gjort med min kone?

Edvard Munch beholdt de fleste av bildene sine selv, noe som også ga han stor frihet til å eksperimentere. Likevel malte han enkelte ganger bilder på oppdrag fra andre, slik som sommeren 1918, da fabrikkeieren Wilhelm Mustad ba om et portrett av sin kone Else. Da Mustad fikk maleriet, ble han likevel skuffet. Han kjente jo ikke kona si igjen! For ham var hun en energisk, livlig kvinne, her så hun bare sørgelig ut, noe som siden er blitt forklart med at hun led av begynnende leddgikt og syntes det var slitsomt å stå modell. Munch selv satte åpenbart pris på bildet, for han valgt å stille det ut hos Blomqvist allerede året etter. Da det ble vist som en del av en utstilling med nordisk kunst i Göteborg i 1923, ble det beskrevet som «en malerisk hyllest til kvinne og ungdom.»

Provoserende penselstrøk

Da Munch var 14 år gammel, døde storesøsteren hans Sophie av tuberkulose. Hendelsen preget Munch hele livet, og var et motiv han malte gjentatte ganger. Første gang var i 1885, den gangen med en ung, svak jente som modell, som han traff fordi faren hans var lege. Ikke bare ble bildet valgt ut til den betydningsfulle høstutstillingen i Kristiania 1886, det fikk til og med en fremtredende plass like ved inngangen. Flere kritikerne slaktet bildet, for her hadde Munch nærmest ramponert sitt eget verk, mente de. Andre var mer positive, og fremhevet at når man så motivet på avstand, tredde sorgen og smerten frem og gjorde dette til stor kunst. Det syke barn ble Munchs gjennombrudd, og er i dag ett av hans mest kjente bilder. Denne versjonen malte han da han var 62 år gammel.  

En monumental kamp

I anledningen 100-årsjubileet til Universitet i Oslo i 1911 ble det utlyst en konkurranse om å lage veggdekorasjoner til den nybygde Aulaen. Mange av Norges største billedkunstnere var invitert til å delta, bare ikke Munch. Han fikk likevel nyss om konkurransen, meldte sin interesse med brev og fikk etterhvert lov til å delta. Til slutt sto valget mellom ham og maleren Emmanuel Vigeland. Men juryen klarte ikke å bestemme seg, og hele konkurransen ble lagt på is.

Munch ga seg ikke. Han laget versjoner av Aula-maleriene i mindre format og stilt dem ut i Tyskland med stor suksess. Han fikk også stille ut bildene midlertidig i aulaen, slik at folk i byen kunne se dem. Til slutt samlet en gruppe støttespillere inn penger, kjøpte kunstverkene direkte fra Munch, og donerte dem til Universitetet i Oslo. Da hadde Munch laget flere hundretalls skisser, utkast og versjoner av veggmaleriene.