Mellom oss og solen

«Solen har stekt hele dagen, og vi lot den steke. Munch har malt litt på et badebilde, men mesteparten av dagen ble vi liggende, overveldet av solen, i dype sandholer helt nede i fjordkanten, mellom de store rullesteinene, og lot kroppene våre drikke inn all den sol de kunne overkomme. Ingen spør etter badedrakt her, julivindens varme blaff er de eneste kledebon mellom oss og solen.»

Slik skildrer Edvard Munchs gode venn Christian Gierløff noen varme sommerdager han delte med kunstneren i 1904. Man kan nærmest føle solstrålenes livgivende kraft på kroppen når man leser. En lignende opplevelse kan oppstå i møte med Munchs monumentale hovedverk Solen, som gjengir en glødende soloppgang over Kragerøs skjærgård.

En spesiell livskraft

Det kjente motivet ble utviklet til Universitet i Oslos nye aula, som ble bygget i forbindelse med institusjonens hundreårsfeiring i 1911. Dette var Munchs første store offentlige kunstoppdrag – et prestisjefylt og mangeårig arbeid, som resulterte i flere hundre utkast og skisser. Munchmuseet eier flere versjoner av Solen, blant annet et utkast i full størrelse, som Munch malte i 1910–11.

Se også: Munchs største verk fraktes gjennom et hull i museumsveggen

Utsmykningen i Aulaen består av elleve motiver. Solen er plassert sentralt på endeveggen, og stråler ut mot sidefeltene, som viser nakne menn og kvinner som strekker seg mot lyset. Motivkretsen speiler blant annet Munchs interesse for natur og vitalisme, en vitenskapelig og filosofisk bevegelse som frontet sunnhet, hygiene og fysisk fostring, og som la vekt på solen som energigivende kraft.

Vitalismen hadde forgreninger til de fleste områdene av samfunnet, fra idrett og kroppskultur til filosofi, litteratur og billedkunst. Begrepet stammer fra det latinske ordet vitalis, som betyr «som hører til livet», og bygger på ideen om at det finnes en spesiell livskraft i alt levende.

Det opprinnelige mennesket

Den vitalistiske impulsen anses gjerne som en reaksjon på 1890-tallets livstrette fin de siècle-dekadanse, på urbaniteten, forurensningen og forfallet. Den nye idealmannen var sunn, livsbejaende, sterk og naken. Mange lengtet tilbake til en urmenneskelig tilstand, i ett med naturen.

En viktig inspirasjon var tankene til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Særlig hans bok Slik talte Zarathustra, der solens rensede kraft er et av de sentrale temaene. Nietzsche – som Munch selv beundret, og malte et posthumt portrett av i 1906 – kritiserte samtidens kultur og moral for å være dekadent og var opptatt av det opprinnelige mennesket.

Solens mange sider

Munchs motiver bærer alltid en tvetydighet i seg, og kanskje er det derfor de aldri slutter å fascinere. I Munchs gjengivelse, kan solen forstås som et symbol på det evige og allmenne, samtidig sender de fargesterke strålene tankene til vitenskapelig nybrottsarbeid, som datidens banebrytende forskning på røntgenstråler, jordmagnetisme og nordlys. For mange vekker motivet personlige minner om lyse morgener ved havet.

Selv beskrev Munch motivets opprinnelse med to enkle setninger:

«Jeg så solen sto opp over klipperne - Jeg malte solen.»

Solen kan oppleves på nært hold i samlingsutstillingen Edvard Munch monumental, i 6. etasje på MUNCH.