En tolkning av Edvard Munchs Vampyr

Det røde håret omhyller to kropper. Hennes arm holder fast rundt begge. To kropper blir en kropp. Ansiktet hans er så vidt synlig som en blek profil, og kroppen hans ligger bøyd inn i hennes favntak, innsvøpt i håret hennes og flytende inn i den blå bakgrunnen. Edvard Munch titulerte først bildet Kjærlighet og smerte. Kysser kvinnen mannen i nakken? Eller suger hun hans blod? 

Edvard skrev om maleriet:

"Og han lagde sitt hode mot hendes bryst, folte blodet bruse gjennem hendes arer. Han lyttet til hende hjerte. Og da han skjulte sitt ansikt i hendes bryst folte han to brennende leber mot sin nakkc-det sendte en gysning gjennem ham."  

Edvards venn Stanisław Przybyszewski sa: “En knekket mann med et bitende vampyransikt på nakken.” Han skrev: “Vampyren blir han uansett ikke kvitt, smerten blir han heller ikke kvitt, og kvinnen kommer alltid til å sitte der og kommer alltid til å bite med tusen ormetunger, med tusen gifttenner.”  

Og vips, valgte Munch å endre tittelen til Vampyr.  

I romanen I, Vampire, av Jody Scott, spør Sterling O`blivions elsker, Benaroya, en alien som ligner en enorm fisk som for tiden er forkledd som Virginia Woolf: "Hva er en Vampyr? Who projected that image into you?» 

Bohemenes opprør mot det etablerte 

På Munchs tid innebar kjærlighet ofte ekteskap, som på mange måter representerte bohemenes frykt for å bli oppslukt i middelmådig borgerlighet. De var kritiske til det etablerte og til sosiale konvensjonelle sannheter.  

Da Edvards maleri Aften på Karl Johan (1892) ble utstilt, stilte kritikerne spørsmål ved hans mentale helse. Menneskene i maleriet fremstilles som fiender. De virker blodfattige og skrekkslagne og er rottet sammen til en stor klan med lysene fra vinduene i Stortinget bak dem og en blå himmel i opprør over dem, på sidelinjen et tre som ligner et stort stupbratt uforserbart fjell. 

En slik fremstilling av maleriet kan sammenfalle med holdningene til det etablerte som var utbredt i miljøet Edvard vanket i, og holdninger hos borgerskapet som de prøvde å fjerne seg fra. 
 
I 1893 tok Edvard Dagny Juel med til dette miljøet i Berlin på kneipen Zum Schwarzen Ferkel, hvor begge ble venner med blant andre forfatterne August Strindberg og Stanisław Przybyszewski.

Stanisław var en ivrig bohem og attpåtil selvutnevnt satanist og hans forfatterskap er gjennomsyret av erotikk og okkultisme. August hadde på dette tidspunktet skrevet mange av sine mest kjente verk. I skuespillet Frøken Julie og i romanen Røda Rummet stilte han spørsmål ved tidens moralske normer og klasse- og maktstrukturer.  Han skrev: "Man skulle mala sitt inre och icke ga och rita av stockar och stenar, som ju voro betydelselosa i sig sjalva, och endast genom att passera det fornimmande och kannande subjektets smaltugn kunde fa nagon form."  
 
To år senere sa Edvard: 

"Det skulle ikke lenger males interiører,
folk som leser og kvinner som strikker.
Det skulle være levende mennesker
som puster og føler, lider og elsker."  

Selv om miljøet med Stanisław, August og Edvard kan karakteriseres som et lett nevrotisk mannsmiljø og antifeministisk, fikk Dagny likevel innpass. Hun ble oppfattet som uskyldig, lik en frigjort madonna, selv om hun også ble omtalt som vampyr-aktig. Hun er trolig inspirasjonen i Edvards maleri Madonna (1893). "En Madonnas bleke skjønnhet. Hun oplever det øyeblikk da nytt liv bruser gjennem henne, nar kjeden knyttes fra tusener av ar tilbake. Liv fodes for a fodes pany og for a dø .... ", skrev han. 

August kalte Dagny Aspasia, etter den innflytelsesrike kurtisanen fra antikkens Hellas. Han fryktet at kvinnelig frigjøring betydde hans ufrihet og Stanisław sa slikt som at seksualiteten er en demon og i den er mennesket hjelpeløse.  

Den farlige, truende kjærligheten

I myter og folketro er vampyren en død person som vender tilbake og næres av blodet til den levende. Vampyrer er ikke spøkelser, ikke demoner, men har begges egenskaper. Djevelen er uten kropp, vampyren har en egen fysisk kropp. 

Frykten for å bli svekket og tømt, nådeløst brukt av en vampyr er jo relativt angstfremkallende. Mannen som mister kontroll over egen oppførsel og skjebne, er et vanlig scenarium i horrorsjangeren, mannen som mister sin energi. Vampyr-maleriet uttrykker i så måte angst, mannen konsumert i kvinnens favntak. Stanisław skrev om maleriet: “En mann knust i ånden; i nakken, ansiktet til en bitende vampyr. Bakgrunnen – en fantastisk blanding med blått, fiolett og grønn, 49 gule farge dotter, blandet sammen, flytende sammen, ved siden av hverandre som små stikkende krystall splintre."

I det oppslukende favntaket til en vampyr mister mannen kontrollen, makten over seg selv, sin kraft og sin fornuft idet kjærligheten eller forelskelsen blir altoppslukende, fjerner sinnsro og konsentrasjonsevne, frihet, uavhengighet og kreativitet, en drøm som utarter til et mareritt. 
 
For Edvard var kunsten etter hvert viktigere enn alt annet. Rolf Stenersen skrev: «Munch flyktet fra livet og menneskene ved å stenge seg inne med sitt arbeid, sin kunst.» Han ville ikke gifte seg. Stenersen skrev videre at om Edvard dumpet borti et forhold, rodde han fort i land. Edvard mente at kvinner levde av menn, og han sammenlignet dem med blodigler, farlige rovdyr. Ifølge Stenersen mente Edvard at kvinner var vesener med vinger som sugde blod av sine hjelpeløse ofre.  
 
Vampyrer trekker blodet ut av årene på offeret og etterlater det blek og kraftløs. I Vampyr er den rødhårede kvinnen den blodsugende, den som tømmer mannen for skaperkraft.  

På Munchs tid var forestillingen om femme-fatale ofte koblet sammen med rødt hår. Det er et norsk ordtak som sier: “Rødt hår og furuskog vokser ikke i god jord”. Edvard fremstilte kvinner med rødt hår i flere verk, ikke bare i Vampyr, men også for eksempel i tresnittet  Mannshode i kvinnehår, hvor mannen nærmest blir halshugget av kvinnens røde hår som er surret rundt hodet hans. 

Lær mer om hvordan Munchs brukte hår symbolsk i bildene sine

I Marats død, et motiv Munch malte flere versjoner av, står den rødhårede kvinnen naken foran sengen med den døde mannen i og rødt blod på lakenet. 

Det er velkjent at rødt symboliserer livskraft, assosiert med blod og ild. August skrev om Vampyr noe slikt som at gullregn faller over en fortvilet skikkelse som kneler foran hans usleste jeg og ber om å bli stukket i hjel med hårnålene hennes. Det hevdes at neandertalerne malte sine døde kropper røde for å muliggjøre gjenfødelse til Jorden. I Johannes åpenbaring bar skjøgen i Babylon rødt. På den måten ble rødt forbundet med djevelen og helvete. Red-Light District, heter prostitusjonsområdet i Amsterdam og Blå-strømper har vært en betegnelse på intellektuelle kvinner i flere hundre år, og feminister ble titulert rødstrømper, for kvinnen skulle være underdanig mannen. Og for å understreke mønsteret: Jesusbarnet er oftest kledd i blått, og Jomfru Maria i rødt, men det gjør symbolikken litt tvetydig, for hva er kvinnen da?  Kvinnen er både jomfruen, fristerinnen og den Store Moderen og dessuten hadde hun en forbindelse med Den hellige ånd.

Kvinnelige vampyrer  

Hvem ble vampyrer? De som selv ble bitt, hevdes det fra gammelt av. I Romania var vampyrer noe man var født som, ikke noe som man ble. I gamle Hellas var særlig de som hadde tatt selvmord utsatt for å bli vampyrer. 

Vampyrer hadde en oppvåkning på begynnelsen av 1800-tallet. John Keats (1795-1821) fattet særlig interesse i kvinnelige vampyrer, og skrev Lamia i 1819. Robert Graves skriver i White Goddess at Lamia er kvinner som forførte, enerverte og sugde blod fra reisende. Lamia er en fristerinne, slangen i gresset. I gresk mytologi er Lamia en heller obskur figur. Hun var den vakre datteren til en konge i Libya, og ble forført av Zeus. Det finnes flere varianter av denne myten. Lamia ble etter hvert en slags eventyrfigur brukt av mødre og barnepiker for å fremme god oppførsel blant barn. I litteraturen fremstår hun også som forførende, vampyraktig og fristende for unge pene menn. Hun ble også fremstilt som en kvinne som ville sluke sin mann etter at han har gått med på å gifte seg, som beskrevet i Keats historie Lamia, en slags femme fatale-metafor.  

Var Dagny en slags Lamia? Da hun levde ble hun blant annet stemplet som løsaktig. Hun var en uavhengig kvinne, en hulder, ja, en demon, mente noen. Myteomspunnet, og Edvards venn, men hun giftet seg med Stanisław. En Aspasia som August sa, Perikles elskerinne og Sokrates venn, en kvinne som påvirket og førførte menn. Også August hadde hatt et forhold til Dagny, sier han, og ifølge Ketil Bjørnstads Historien om Edvard Munch, kastet Gustav Vigeland en byste av Dagny ut gjennom vinduet i et forsøk på å drepe henne. 

Selene er en annen figur i gresk mytologi, hun er en gudinne for månen. Før hun var gudinne var hun et menneske som jobbet som husholderske i Apollo-tempelet i Delphi. Hun tilba Apollo, Solguden, inntil han fordømte hennes kjærlighet til Ambrogio, som på et vis ble en vampyr, for da Selene lå for døden, drakk Ambrogio hennes blod. 
 
Det samme året som Keats skrev Lamia, skrev John William Polidori The Vampyre i en konkurranse hvor Mary Shelley produserte Frankenstein or the Modern Prometheus. To publikasjoner som har inspirert utallige generasjoner med vampyrfortellere i ettertid. 

Vampyrens inntog i kulturhistorien 

I 1823, bare et par år etter Keats død, ble det innført en lov i England som forbød at man stakk en påle gjennom hjertet til de som tok selvmord. Ikke så mange tiår etter, i 1872, introduseres den første lesbiske vampyren i Joseph Sheridan Le Fanu's roman Carmilla. I romanen Dracula fra 1897 klarer Bram Stoker (1847-1912) å vise datidens angst i samfunnet. Dette var ikke så lenge etter at Munch malte Vampyr. Og kanskje er det noe av akkurat den angsten som er synlig i Vampyr, skjønt på et mer personlig plan. Dracula dannet på mange måter grunnlaget for den moderne vampyrfiksjonen. På denne tiden, som under hele den viktorianske perioden (1837-1901), ble det stilt spørsmål ved moral, hierarki og bibelen. Dette var størrelser som ikke lengre var hogget i sten og som mange etter hvert fikk et mer liberalt syn på, slik bohemene gjorde opprør mot tradisjonelle normer og datidens kjønnsmoral.  
 
Gud er død, som Friedrich Nietzsche hevdet, og mennesket må skape seg selv og sine verdier. Å rokke ved slike autoriteter og samfunnstyrende elementer og åpne opp for individets egen frihet skapte angst. 

Edvard beundret Friedrich og malte et portrett av han i 1906, etter hans død.  Han skrev: «Enkelte mener det er mit bedste Billede. I hvert fall har jeg lagt meget personligt i det.» 

I innledningen til utgaven av Dracula fra 1993, skriver David Rogers at angsten preget den patriarkalske sen-viktorianske tiden. Inn på denne scenen kommer Dracula og truer den etablerte orden. Noen hevder også at det er et erotisk aspekt ved bloddrikkingen i Dracula, for eksempel når Dracula forandrer Lucy Westenra til en sensuell forførerinne. Og kanskje var det slike tanker Stanisław gjorde seg da han sammenlignet seksualiteten med en demon. Skuespilleren Louis som spiller Dracula i BBCs Count Dracula fra 1977, sa at elskov er som en blek skygge av å drepe. Drikke blod, utvasker skillet mellom ens kropp og den andres kropp. Louis sammenligner blodsugingen med minnet om å suge melk fra morens bryst. 

Vampyrer har forandret seg med årene. Før 1980 samsvarte vampyrforestillingene ofte med Stokers Dracula og Øst-Europas folklore. Vampyrer i dag blir gjerne fremstilt som monstre med menneskelige egenskaper, lidenskapelig personlighet, romantiske og plaget. Etter 80-tallet kom eks. Fright Night med litt mindre oppmerksomhet på den drepende vampyr. 

I 1924-25 maler Edvard sitt siste vampyrmotiv, Vampyr i skogen. Her er kvinnen og mannen nakne, omgitt av tett skog. De fremstår nærmest som en integrert del av naturen. Noen år senere, når Edvard er midt i 50-årene, reflekterer han over relasjonen mellom kvinner og menn i sin samtid, og skriver følgende i 1929: «Jeg har levet i overgangstiden mit i kvinneeman-cipationen Da blev det kvinnen der forfører og lokker og be-drager mannen […] I overgangstiden blev manden den svagere.» 

Fra 28. oktober står nyrestaurerte Vampyr klar for å møte publikum i utstillingen Goya og Munch. Moderne profetier. 

Les mer om den betydelige restaureringsprosessen verket har gjennomgått med støtte fra Bank of America,  i saken Vampyr får nytt liv.