Edvard Munchs hektografier
Hva er egentlig hektografier? Og hvordan arbeidet Munch med denne teknikken? To av MUNCHs erfarne fagansatte har fordypet seg i denne ukjente trykkemetoden, og skriver her om sine spennende funn.
Et utvalg av Munchs hektografier. Foto: Munchmuseet
I 2023 har vi gjennomført et forskningsprosjekt om Munchs hektografier. Vi ønsket blant annet å forstå teknikken bedre, gjennomgå samlingen og bli klokere på hvordan Munch laget hektografiene sine.
Nok en gang overrasket Munch oss, som han ofte gjør, med sin nysgjerrighet og sine tekniske evner til å prøve og fullt ut utnytte denne trykketeknologien. Mens hektografisk trykk kan virke enkelt ved første øyekast, har teknikken for Munch gitt rom til visuell eksperimentering og nytenkning.
Grafikeren Munch
Edvard Munch var en produktiv grafiker og arbeidet med en rekke teknikker, deriblant radering, litografi og tresnitt. I museets store samling av Munchs grafiske trykk, er det også en betydelig gruppe hektografier. Dette er en i dag ukjent trykketeknikk som ble brukt til å mangfoldiggjøre tekst og tegninger ved hjelp av gelatin og hektografisk blekk.
Munch arbeidet med hektografier i nærmere tretti år, fra 1905 til 1934, og museet har totalt 506 eksemplarer. Munchs langvarige interesse for hektografier resulterte i 100 forskjellige motiver.
De tre trykkteknikkene Munch benyttet seg av mest, involverer alle en trykkplate. Platen er enten av metall (som brukes til radering), stein (som brukes til litografier) eller tre (som brukes til tresnitt). Kunstneren skraper, skjærer eller tegner bildet på platen. Når dette er gjort, kan trykkplaten svertes. Papiret legges oppå dette og påføres trykk. Slik overføres bildet på trykkplaten til papiret.
Munch jobbet altså med alle de viktigste teknikkene, men det er mindre kjent at han også kombinerte dem. I Vampyr II (Woll G 41), kombinerer han litografi og tresnitt og trykker fra flere plater for å oppnå ønsket resultat. I Pikene på broen (1918, Woll G 628) har Munch kombinert litografi og sinkografi. Og i noen versjoner av To kvinner på stranden (1898, Woll G133) har han kombinert tresnitt med linosnitt.
Munch holdt seg med andre ord ikke til tradisjonelle måter å jobbe med grafiske trykk på. Han eksperimenterte, innoverte og kombinerte teknikker. Mens de nevnte trykkteknikkene fremdeles er i bruk, fremstår Munchs bruk av hektografier for oss som svært oppsiktsvekkende i dag.
HVa er egentlig Hektografi?
Hektografi skiller seg fra de andre trykketeknikkene Munch brukte, fordi det ikke er noen trykkplate. I stedet brukes det gelatin i en grunn tallerken. Gelatinen består av glyserin og gelatin. Med hektografisk blekk av syntetisk fargestoff (som vanligvis inneholder anilinfargestoffer), lager man en tegning på papir. Tegningen legges deretter på gelatinen, med forsiden ned. Etter omtrent ett minutt kan papiret fjernes. Da har tegningen blitt overført til gelatinen. Etter dette kan tomme papirark legges på gelatinoverflaten, som er dekket av blekk, for å lage nye trykk.
Sannsynligvis er det ikke mulig å lage så mange som hundre trykk, slik navnet på teknikken tilsier (hekto = hundre). Det reelle antallet er nok mindre enn femti. Hektografi ble oppfunnet på 1870-tallet, og ble hovedsakelig brukt til å kopiere tekstdokumenter, og senere til arkitekttegninger. Teknikken ble etter hvert erstattet av spritduplikatoren og kopimaskinen.
Hektografi blANT KUNSTNERE
Vi vet ikke hva som fikk Munch til å begynne å arbeide med hektografier. Det er mulig å finne eksempler fra Emil Nolde, Max Pechstein og russiske avantgardekunstnere som Olga Rozanova og Nikolai Kul'bin i museumssamlinger i dag, men det var alt i alt få andre kunstnere som befattet seg med teknikken. Dette gjør de store mengdene av Munchs hektografier til et unikt materiale. Takket være samlingen kan vi bli klokere på hvordan en kunstner arbeidet i dette mediet. I sin selvbiografi, skriver Emil Nolde: «Etter at jeg hadde begynt å etse og skjære treblokker for å trykke tresnitt, var jeg på utkikk etter andre trykkteknikker. Med enkle metoder, lik de som vanlige brosjyrer blir trykket med, produserte jeg noen få hektografier.»
På et av Munchs hektografier, Vignett: En vingeskutt skjære (1906-07, Woll G H 26), har han skrevet:
«Trykt på min hemmelige presse».
Denne typen metakommentarer til eget arbeid er ikke uvanlig når det gjelder Munch. Den mest kjente, er setningen «Kan kun være malet af en gal Mand!» skrevet med blyant på 1893-versjonen av Skrik (Nasjonalmuseet, Oslo).
Antydningen om at hektografi var et slags hemmelig trykkeri for Munch, kan gi oss noen ledetråder for å forstå hans mangeårige interesse for teknikken.
Andre trykkmetoder krevde møysommelige forberedelser av trykkplaten, og ofte måtte en profesjonell trykker bistå for å lage trykkene. Det var tidkrevende og kostbart. Hektografier kunne derimot lages med ingredienser som da var lett tilgjengelig i butikkene. Gelatinen kunne lages på noen få timer i et grunt fat som Munch hadde i skapet sitt. Han kunne trykke bildene selv, uten hjelp av andre, og da han var ferdig tok utstyret liten plass.
Hektografi i dag
Den hektografiske teknikken var svært vanlig rundt 1900. Det var en måte å duplisere dokumenter på i en tid da kopimaskiner og skrivere ikke fantes. Men til tross for teknikkens brukervennlighet og potensiale, var den ikke uten ulemper og begrensninger. Lysfastheten til hektografisk blekk varierer, men er generelt dårlig, og trykk kan begynne å falme i løpet av noen få dager. Derfor har mye av materialet som ble laget for over 100 år siden ikke overlevd. Det har ganske enkelt forsvunnet på grunn av lyseksponering eller andre miljøfaktorer. På grunn av hektografers følsomhet for lys, er de vanskelige å stille ut trygt på museer.
Fordi det finnes så få eksempler i dag, kan det virke som om det i Munchs levetid var svært uvanlig å bruke hektografi til å skape billedkunst. Det er imidlertid sannsynlig at mye materiale har gått tapt på grunn av overeksponering for lys. Det er også sannsynlig at noe av materialet har blitt klassifisert som tegninger på grunn av lite kunnskap om den hektografiske teknikken.
Fakta om hektografier
Siden hektografier er så følsomme for lyseksponering, er det viktig å fastslå om et trykk faktisk er et hektografi.
De kan nemlig lett forveksles med blekktegninger. Hektografier trenger imidlertid spesiell oppmerksomhet når det gjelder oppbevaring og håndtering og bør ikke behandles som et grafisk trykk eller en blekktegning. Ettersom det finnes svært lite hektografisk sammenligningsmateriale, er det vanskelig å generalisere, men etter å ha gjennomgått hektografisamlingen vår, har vi kommet frem til noen karakteristikker.
Her er 5 kjennetegn:
1. Blekkfarge: Hektografisk blekk kan ha mange farger, deriblant lilla, rosa, blått, grønt, svart og rødt. Fargene er levende og intense, inkludert nyanser det er vanskelig å oppnå med naturlige fargestoffer. Den vanligste og mest brukte er lilla, også kjent som anilin lilla.
2. Dekning: Mens de første trykkene ofte er ganske mørke i fargen, er de fleste hektografier ganske lyse med subtile skygger. Dekket av blekk er ofte gjennomskinnelig, som i akvareller.
3. Uklare linjer: I hektografier er det ikke uvanlig å se linjer som er litt uklare. Tynne linjer er ikke helt skarpe, men at de flyter litt ut .
4. Bobler: I kraftigere blekklinjer er det mulig å finne det som kan beskrives som "bobler". Dette er lysere flekker (eller områder som er helt tomme for blekk) i en linje eller et blekkdekket område. Dette skjer hvis man har for mye vått blekk på den originale tegningen når den overføres til gelatinen.
5. Metallisk blekk: Hvis blekket i tegningen din har en metallisk glans, kan det være snakk om en original hektografisk tegning. Tegninger laget med hektografisk blekk kan også ha et utslipp av glyserin rundt de blekkete linjene og som gjør at papiret ser litt «fettete» ut.
