Microfading: Balansen mellom bevaring og eksponering

En kjerneoppgave til museene er å bevare kunsten for fremtiden. Dette innebærer blant annet å ha kjennskap til hvordan lys påvirker verkene som stilles ut.

Lyseksponering påvirker nesten alle objekter bl.a. ved at det oppstår kjemiske reaksjoner som resulterer i fargeendringer som bleking eller formørkning. I hvor stor grad et objekt påvirkes er imidlertid høyst individuelt. Med økt kunnskap om den individuelle påvirkningen lyset har på våre samlingsverk kan vi sikre at også fremtidige generasjoner har glede av dem.

MicroFading Tester (MFT)

Microfading er en akselerert eldningsmetode som kan evaluere lysfølsomheten til ulike farger og materialer uten å ødelegge kunsten. Dette blir gjort ved å belyse med høy intensitet på et veldig lite punkt på verket (0,5 mm). Tidsintervallet på målingene bestemmes etter behov, og en målingstid på 6-10 min. er vanlig. Ved å gjøre dette kan man simulere at kunsten blir utstilt i mange år og identifisere hvilke farger som er mest følsomme.

Dataene om fargeforandringene blir samlet kontinuerlig mens prøven foregår, og man kan velge å avslutte prøven før forandringene når et nivå som er synlig for det menneskelige øyet. I de aller fleste tilfeller vil et testet område uansett ikke være synlig fordi området er så lite.

Undersøkelser av verk på Munchmuseet

Å begrense skader påført av lys er en viktig, men vanskelig, oppgave for konservatorer, da de har ansvar for ta avgjørelser i forhold til anbefalt eksponeringstid og lysstyrke. I det nye Munchmuseet i Bjørvika får museet flere og større utstillingslokaler, samtidig som åpningstidene blir utvidet. Dette innebærer at flere verk blir ustilt i lengre perioder og fører til større press på samlingen.

På bakgrunn av dette har det vært behov for å evaluere vår nåværende lyspolitikk (light policy). Denne dekker per i dag samlingen som helhet, men tar ikke nødvendigvis hensyn til lysfølsomheten til enkeltverk. Microfading har under de siste årene blitt ett nyttig verktøy for museer som står ovenfor lignende bevaringsproblematikk. Derfor ble det besluttet å se nærmere på mulighetene for å bruke denne metoden på Munchmuseet som et ledd i vår revisjon av museets lyspolitikk.

En uke i september ble det holdt en workshop på museet med innleid ekspertise dr hab. Tomasz Łojewski fra AGH University of Science and Technology i Polen. I denne workshopen var det primært de grafiske verkene som skal til samlingsutstillingene i det nye museet i Bjørvika som ble testet, i tillegg til alle versjonene av Skrik i museets eie. På 6 dager ble det målt 229 punkt fordelt på 52 verk.

Resultatene vises som en fargeendring (DeltaE, ΔE) etter en gitt kumulativ lyseksponering eller lysdose (megalux-timer, MLxh), beregnet ut fra en spektral endring over testperioden i henhold til en metode definert av International Commission of Illumination (CIE).  

The Blue Wool (BW) Scale er en europeisk standard (ISO 105-B08) utviklet fra tekstilindustrien, som brukes som standardreferanse i forhold til lysfølsomhet. Skalaen går fra BW 1 – BW 8, der 1 er mest følsom og 8 er minst følsom (Figur 4. lyseblå kurver). Kortfattet kan man si at et veldig lysømfintlig fargestoff eller pigment får en kurve som samsvarer BW 1, i hvilket tilfelle man vil være ekstra forsiktig å begrense lyseksponering. En farge som tilsvarer BW 3 vil i teori være 10 ganger mer stabil og mindre tilbøyelig for falming eller fargeendringer.

Som vist over, kan man se kurvene til BW 1- BW 3 samt 5 punkter målt på det fargete tresnittet To mennesker. De ensomme. Kurvene viser hvor lysfølsomme hver enkel farge er, i relasjon til nærmeste BW kurve. Basert på det mest lysfølsomme punktet målt på hvert verk, kan man velge å tildele verket en BW kategori. I de tilfeller hvor kurvene avviker fra BW kurvens form, må man være ekstra observante da fargeendring ikke vil gå saktere med tiden.  Dette er også eksemplifisert i målingene hos To mennesker. De ensomme. Målingene for de blå og gule fargene har kurver som samsvarer til BW skalaen. Det vil si her er fargeendringen størst i starten, så flater kurven litt ut. De to punktene målt på en oransje farge har en mer lineær kurve, og BW skalaen er vanskelig å brukes til denne fargen. Derfor må man være forsiktig når man tildeler verket en BW kategori, og ta hensyn til hvordan fargene vil endres med fremtidig lyseksponering.

Veien videre

Å sette bevaringsmål er nøkkelen til å utforme riktig lyspolitikk. En samlet vurdering av resultatene må gjøres, og sammen med museets bevaringsmål kan man lage en strategi for et gitt verk. Når flere resultater foreligger kan tendenser vurderes i samlingen, og denne informasjonen kan benyttes til å utforme mer overordnede anbefalinger for museet. Dette vil gjøre at man kan opprettholde en balanse mellom bevaring og utstilling.