Forskere har funnet ut hvorfor Skrik blekner
Slik kan ny oppbevaring forlenge levetiden til det ikoniske maleriet.
Det øverste utsnittet viser hvor i maleriet kadmiumgule fargestrøk er blitt hvite. Det nederste er digitalt tegnet, og viser hvordan maleriet var før blekingen.
MUNCH eier flere versjoner av maleriet Skrik, og en av dem er alltid en del av utstillingen Uendelig. Men det er gode grunner til at museets svært populære «1910?»-versjon av maleriet ikke alltid har hengt fremme på museumsveggen.
En er at motivet er malt på papp – som til tross for at den er tykk og stiv, er like sårbar og ømfintlig som et ark. En annen årsak er at Edvard Munch tidvis brukte maling av dårlig kvalitet, som for eksempel en uheldig blanding av kadmiumgult.
Kadmiumpigment ble populært blant datidens kunstnere etter at det ble tilgjengelig som formuleringer for tubemaling rundt 1840, men i dag vet vi at det giftige pigmentet bestående av kadmiumsulfid både blekner, mørkner og skaller av under ugunstige forhold over tid. I Skrik har flere opprinnelig gule fargestrøk blitt hvite. Dette nedbrytingsfenomenet finnes også i andre kjente verk, både av Munch og andre kunstnere, som derfor over lang tid har vært gjenstand for internasjonal forskning.
Ikke evig liv
Ingen av bildene Edvard Munch etterlot seg da han døde vil vare evig, og mange av trykkene og maleriene var allerede skjøre da de ble en del av museets samling. At Munch tidvis behandlet verkene sine skjødesløst har også hatt noe å si for dette. Dessuten kom Skrik tilbake i ødelagt forfatning etter tyveriet i 2004.
Å forstå mekanismene bak nedbrytningen av de kadmiumgule fargelagene i Skrik er imidlertid helt avgjørende for å redusere videre nedbrytning, og å utvikle en konserverings- og utstillingsstrategi som best mulig bevarer kunstverket for fremtiden.
I 2012 inngikk MUNCH derfor et samarbeid med et forskerteam ved Scientific Analysis of Fine Art i New York, som har forsket på nedbrytningen av kadmiumgule fargelag. Senere ble prosjektet utvidet til andre laboratorier i Europa, og i 2017 ble det gitt en spesiell tilgang til MOLAB-fasilitetene gjennom den internasjonale plattformen IPERION (europeisk finansiering gjennom tilskudd H2020-INFRAIA-2014-2015, GA n. 654028). Dermed undersøkte et internasjonalt forskerteam, ledet av Italias nasjonale forskningssenter, seks forskjellige versjoner av Skrik fra museets samling. Original maling ble sammenlignet med kunstig aldrede mock-ups laget av kadmiumgul maling fra malingtuber som Munch selv eide.
Trenger klimakammer
De siste forskningsresultatene viser at det – i motsetning til hva man tidligere har trodd – ikke er lys som er hovedårsaken til at de kadmiumgule fargelagene i maleriet brytes ned, men snarere fuktighet.
Frem til i dag har Skrik blitt lagret og stilt ut med en relativ luftfuktighet på 45-55%RF, slik resten av samlingen har blitt. Nå vet vi at relativ fuktighet bør holdes på et lavere nivå for maleriet, og at Skrik må oppbevares i et klimakammer for å oppnå disse særskilte verdiene. Museumsledelsen ser nå på hvordan et slikt klimakammer kan integreres i en fremtidig oppbevaring og utstilling av verket.
Nye MUNCH i Bjørvika: Tårnet, som bygger på det lavereliggende podiet på tre etasjer, har en statisk og en dynamisk del. Den statiske er en tett betongkonstruksjon som oppfyller strenge krav til sikkerhet, klima- og dagslyskontroll knyttet til kunsten. Den dynamiske delen har en transparent og åpen fasade med utsyn over byen, der publikum kan bevege seg mellom utstillingsarealene.
Foto © Adrià Goula
Lyseksponering påvirker nesten alle objekter, blant annet ved at det oppstår kjemiske reaksjoner som resulterer i fargeendringer som bleking eller formørkning. Men lys er altså ikke synderen når det kommer til avskallingen og misfargingen av Skrik.
Forsker- og konservatorgruppen ved museet vil fortsette å forske på kadmiumgule fargelag i samarbeid med forskningsteamet ledet fra Perugia i Italia, for i enda større grad å skjønne mekanismene bak nedbrytningen.
Prosjektet er støttet av IPERION.
