Konservering: den skjøre arven

Munchmuseets malerier, trykk og tegninger ser ikke alltid ut som gjenstander i andre museer. Noen kunstverk er halvferdige skisser, andre har vannskjolder og rifter, flekker langs kantene og områder der malingen har falt av. Flere ser blasse og bleke ut, enkelte papirverk er gulnet, og mange av maleriene har matte overflater.

Munchs utradisjonelle maleteknikker og materialbruk er hovedgrunnen til malerienes utseende, men like viktig er hvordan bildene ble behandlet av ham selv, og i ettertid av andre. Da Oslo kommune arvet samlingen etter Munchs død, var noen malerier lagret i utendørsatelierer og i kjellerne under huset på Ekely. De fant til og med en snøball i hagen, som etter opptining viste seg å inneholde deler av maleriet Arbeidere i snø (1913-15). Selv om mange malerier også ble lagret innendørs, er det ingen tvil om at Munchs røffe håndtering og lagring førte til skader på verkene, og i tillegg har tidligere forsøk på konservering satt sine spor.

En hårfin balanse

MUNCH har i dag en velutstyrt konserveringsavdeling der man blant annet jobber med å bevare og forske på Edvard Munchs kunst. Mye tid går med til å vurdere tilstanden til, og eventuelt godkjenne, verk for utstilling eller utlån til andre museer. Interessen for å vise Munchs kunst er stor, og enkelte malerier er så godt som kontinuerlig på utlån. Å finne balansen mellom bevaring og formidling av kunstverkene er noe museet hele tiden må ta stilling til.

Verkene i samlingen er iboende skjøre, uansett hva vi gjør. Ingen av Munchs bilder vil vare evig – de brytes naturlig ned over tid. Museets erfaring med bevaring av samlingen, og ny forskning på hvordan aldringsprosessene foregår, gjør likevel at vi kan utvikle metoder for å bremse utviklingen. Slik at også kommende generasjoner kan ha glede av samlingen.