Bildet over: © Man Ray Trust 2015 / BONO, Oslo 2022
Jean Painlevé: Crabes et crevettes (1929), 15 min., Lyd, Sort/hvitt.
Man Ray: L’Étoile de mer/The Starfish (1928), 15 min., Stum, Sort/hvitt
Maya Deren: The Private Life of a Cat (1947), 22 min., Stum, Sort/hvit.
Georges Franju: Le sang des bêtes (1949), 22 min, Tale/undertekster, Sort/hvitt.
Innledning av Emil Leth Meilvang.
I denne visningen kan du oppleve et utvalg filmer som direkte portretterer dyret og surrealistenes utforskning av det ikke-menneskelige. Matinéen er en del av et filmprogram som presenteres i tre deler og er laget i forbindelse med utstillingen I villskapens øye.
Surrealismen var opptatt av grensetilstanden der den siviliserte borger falt i staver, og avslørte seg selv som dyrisk, begjærsstyrt - utenfor politisk og moralsk kontroll. Det mest direkte utrykket var bildet av selve dyret, som ble et grunnmotiv i bevegelsen. Flere surrealister utviklet dyriske alter-egoer. Forskjellige mytologiske og biologiske skapninger ble tatt i bruk for å illustrere yttergrensene for menneskets selvproklamerte suverenitet, eller med andre ord: det Sigmund Freud ville ha kalt «menneskelig narsissisme». Det var viktig for bevegelsen å vise frem at mennesker fortsatt hadde iboende barbari og ufornuft. Denne ufornuften ble fremvist i alt fra poetiske hyllester av dyret, til aggressive representasjoner av naturens vold og kaos.
OM FILMPROGRAMMET
Hvilke muligheter har filmmediet? Den surrealistiske bevegelsen utforsket nettopp dette – og skapte derfor flere nye gjennombrudd for filmen. For surrealistene handlet det ikke bare om å lage film, men om å tenke kritisk og filosofisk. Hvilke muligheter finnes for det levende bildet? Nybrottsarbeidet i mellomkrigstiden har ført til at surrealistisk film har satt dype spor i kunsthistorien. Allerede i Det Surrealistiske Manifest, fra 1924, utbryter surrealisme-bevegelsens grunnlegger André Breton: «The cinema? Three cheers for darkened rooms!». Breton og hans like mente at kinosalens mørke kunne bidra til å oppløse den gjenkjennelige hverdagen. Å kollektivt synke ned i kinosetene, med kinolerretets opplysning av ansiktene, åpnet opp for en felles drømmetilstand, hevdet surrealistene. I denne drømmetilstanden ble det rasjonelle og undertrykkende lagt i skygger, slik at begjær og politiske utopier kunne piple frem. Filmprogrammet vårt tar Breton på ordet.
I løpet av tre filmvisninger dykker vi ned i surrealistenes verden. Filmens politikk, begjær og mulighetsrom blir sett på med nye øyne.
