Maya Deren: Meshes of the Afternoon (1943), 18 min., Stum, Sort/hvitt
Maya Deren: At land (1944), 15 min., Stum, Sort/hvitt
Germaine Dulac: The Seashell and the Clergyman (1928), 40 min., Stum, Sort/hvitt
Innledning av Emil Leth Meilvang.
Disse filmene representerer en slags forhandling og kritikk av de kjønnsfilosofiske idéene som finnes innbakt i den surrealistiske estetikkforståelsen. Matinéen er en del av et filmprogram som presenteres i tre deler og er laget i forbindelse med utstillingen I villskapens øye.
Surrealistenes problematiske behandling av «kvinnen» og «det feminine» har blitt stående som et kulturhistorisk faktum. Hvis man i dag leser gruppens publikasjon «Samtaler om seksualitet», møter man en kunstnergruppe rammet av intern splittelse i spørsmålene om seksuell frigjørelse. Flere av kjernemedlemmene presenterer i publikasjonen rimelig misogyne holdninger – der kvinnen er «den andre». Men, ikke alle surrealister var like. Flere i gruppen gikk motsatt vei, og argumenterte for en bredere innlemmelse av tematikker som kjønn og kropp i kunsten. De grunnleggende uenighetene i bevegelsen til tross: Surrealismen var en av kunstretningene i mellomkrigstidens Europa som inkluderte flest kvinnelige kunstnere. Da bevegelsen vokste frem på andre kontinenter, ble også surrealistismens filosofi tatt i bruk som et argument for større kjønnsmessig og seksuell bredde.
Om filmprogrammet
Hvilke muligheter har filmmediet? Den surrealistiske bevegelsen utforsket nettopp dette – og skapte derfor flere nye gjennombrudd for filmen. For surrealistene handlet det ikke bare om å lage film, men om å tenke kritisk og filosofisk. Hvilke muligheter finnes for det levende bildet? Nybrottsarbeidet i mellomkrigstiden har ført til at surrealistisk film har satt dype spor i kunsthistorien. Allerede i Det Surrealistiske Manifest, fra 1924, utbryter surrealisme-bevegelsens grunnlegger André Breton: «The cinema? Three cheers for darkened rooms!». Breton og hans like mente at kinosalens mørke kunne bidra til å oppløse den gjenkjennelige hverdagen. Å kollektivt synke ned i kinosetene, med kinolerretets opplysning av ansiktene, åpnet opp for en felles drømmetilstand, hevdet surrealistene. I denne drømmetilstanden ble det rasjonelle og undertrykkende lagt i skygger, slik at begjær og politiske utopier kunne piple frem. Filmprogrammet vårt tar Breton på ordet.
I løpet av tre filmvisninger dykker vi ned i surrealistenes verden. Filmens politikk, begjær og mulighetsrom blir sett på med nye øyne.
