Edvard Munch i Paris
Han reiste for å bli klassisk skolert, men endte med å utvikle sitt helt særegne uttrykk – og de ikoniske og eksistensielle bildene fra det moderne menneskets sjelsliv, hovedverkene i Livsfrisen.
Edvard Munch: Selvportrett (detalj), 1888. Olje på lerret. Foto © Munchmuseet
Etter å ha vært elev ved ved Den Kongelige Norske Tegne- og Kunstskole i noen år, hatt Christian Krohg som mentor og deltatt på Høstutstillingen med Det syke barn, leier Edvard Munch et lokale i Kristiania våren 1889, og fyller det med sine egne malerier.
Dette er byens aller første separatutstilling med en kunstner, og det sikrer den 26 år gamle Edvard hans første av tre statlige stipend for billedkunstnere.
På denne tiden er Paris den ubestridte kunsthovedstaden, og Munch drar dit for å delta i klassene til den anerkjente, men noe konservative Léon Bonnat, som hadde en naturalistisk tilnærming i sin undervisning, og var en uttalt motstander av impresjonismen.
Før han går om bord i dampbåten som skal ta ham til den franske hovedstaden, tar Edvard Munch farvel med faren Christian. Det blir siste gang de to ser hverandre.
Skissepregede og uferdige bilder
Det var i utgangspunktet bred enighet om at Munch burde få et stipend for å studere i utlandet. Men mange som støttet ham, gjorde det fordi de mente at bildene hans virket skissepregede og uferdige, og at anatomiske enkeltheter ikke var fremstilt nøyaktig nok.
De bevarte tegningene fra Munchs tid hos Bonnat er en serie akter. De er karakteristiske akademistudier, som for eksempel Liggende mannsakt. Med disse studiene gjør Munch mye av kritikken mot ham til skamme. Aktene er arbeider av en presis tegner som med sikre linjer plasserer vekt og bygger volumer med nennsom korrekthet.
Edvard Munch: Liggende mannsakt, 1889. Kull. Foto © Munchmuseet
Det moderne menneskets sjelsliv
Samtidig som Munch følger tegneundervisning sammen med andre nordmenn, besøker han kunstgallerier, og kaster seg ut i det sosiale livet på Café de la Régence. Men pengene tar snart slutt. I november rammes faren hans av slag og dør. Munch er knust. Han flytter til forstaden Saint-Cloud, hvor han overveldes av minner i den kalde, fuktige leiligheten. Værelset dukker opp i flere av hans motiver. Det mest kjente er kanskje maleriet Natt i Saint-Cloud.
Men ut av denne personlige krisen vokser det etter hvert nye kunstneriske ideer. Munch ønsker å skape en dypere, mer personlig kunst, som borer seg ned i det helt grunnleggende ved menneskets eksistens. Han kommer også i nær kontakt med toneangivende strømninger i samtiden. Iakttakelsen og interessen forskyver seg fra det typiske og generelle til det særegne og individuelle. Typegalleriene i Munchs tegninger kommer etter hvert i bakgrunnen for tegninger som peker fram mot serien bilder som skildret «det moderne menneskets sjelsliv» - som Vampyr, Skrik, Sjalusi og Aske.
St. Cloud-manifestet
Tiden Munch oppholdt seg i St. Cloud, er blitt tillagt betydning i Munch-forskningen. Her forfatter han noen tekster som gjerne blir referert til som St. Cloud-manifestet. Tekstene skildrer et danselokale i Paris, der Munch så for seg hvordan han skulle skape den serien med bilder vi kjenner som Livsfrisen. Kunstneren skriver blant annet: «Jeg skulde fremstille to i deres livs helligste øyeblikk.» Videre:
«Og publikum skulde føle det hellige i dette – og de skulde ta af sig hatten som i en kirke –
Musikken hørte op – man klappede
Aa nei – de vil si det er usædeligt. Ja men kan noe som
Er stort og mægtigt og hellig være usædelig og som i
Millioner år har været menneskenes viktigste øieblik.»
Tekstene i St. Cloud-manifestet er viktige fordi de viser hvordan Munch reflekterte rundt sin egen kunst og at han var i ferd med å stake seg ut en kurs for viktige deler av sitt livsverk. At Munch fikk trykket opp disse tekstene i heftet Livsfrisens tilblivelse i 1928, viser også at han selv anså disse tankene som spesielt betydningsfulle.
Denne teksten er basert på artikkelen «Fra promenadens typer til sjeledisseksjon med penn og papir» av Sivert Thue fra boka Munch på papir, 2013.
