Edvard Munch og slaveriets historie

Et kunstverk er sjelden utvetydig, men noen kunstverk gir et rikere utgangspunkt for tolkninger enn andre. Edvard Munchs maleri Kleopatra og slaven fra 1916 er et slikt verk. I maleriet skildrer Munch en atletisk mann av afrikansk opprinnelse ved siden av en lyshudet, lett påkledd kvinne. Tittelen Kleopatra og slaven bringer i første omgang tankene til Kleopatra VII Filopator og slaveriets komplekse historie i oldtidens Egypt. Det kan være nærliggende å tolke slavefiguren som en av Egypts mange nubiske krigsfanger, det vil si østafrikanere fra området som i dag sammenfaller med Sør-Sudan. Nubiske krigsfanger ble benyttet som slaver ved faraoenes hoff.

Kleopatra regnes som den siste farao av oldtidens Egypt. Hun var dronning av det gresk-makedonske dynastiet, som regjerte Egypt fra år 323 til år 30 før vår tidsregning. I Munchs maleri er hun iscenesatt som en lyshudet nordisk kvinne i moderne klær, framfor en mer historisk korrekt framstilling av henne som makedonsk. Denne framstillingen bringer tankene til det moderne slaveriets historie, slik det utviklet seg fra 1700-tallet og framover.

I motsetning til det moderne slaveriet var oldtidens slaveri i Egypt ikke et spørsmål om etnisitet eller forestillinger om 'rase'. De arbeidende figurene i bakgrunnen av maleriet kan kanskje forstås på bakgrunn av dette. Med lendeklede minner de umodulerte strekfigurene om figurer man finner i antikk egyptisk kunst. Den ene figuren er svart, mens de andre er hvite. Slik kan motivet åpne for en refleksjon omkring forestillinger om 'rase' på Munchs tid og disses nære forbindelse til slaveriets historie.

Seksuelle spenninger

Kleopatra og slaven kan vekke assosiasjoner til orientalistiske motiver i europeisk kunst fra 1800-tallet, som for eksempel Jean-Auguste-Dominique Ingres’ maleri Odalisk med slave fra 1839.

Dagbladets kritiker Jappe Nilssen var inne på dette da han omtalte maleriet i forbindelse med Munchs utstilling hos Blomqvist i 1921. Han tolket den liggende kvinnefiguren som en odalisk, snarere enn å forstå henne i tråd med maleriets tittel. En odalisk var en kvinnelig sexslave, som gjerne tilhørte sultanens harem. Haremets mannlige slaver var tradisjonelt evnukker hentet fra Øst-Afrika, det vil si kastrerte menn. Denne typen motiver bygger gjerne på vestlige stereotypiske fantasier eller forestillinger om den såkalte Orienten – det vi i dag omtaler som Midtøsten og Asia.

Ved å tolke kvinnefiguren i Kleopatra og slaven på denne måten seksualiseres motivet gjennom odaliskens rolle som sexslave. Ifølge Nilssen var framstillingen av «odalisken og den nakne dyriske neger» både intens og dristig. Han virker med andre ord å være opptatt av en seksuell spenning mellom kvinnen og mannen i motivet. Dette understrekes av Nilssens beskrivelse av slavefiguren som dyrisk. Den karikaturlignende mannsfiguren i bakgrunnen forsterker denne assosiasjonen. Figuren kan minne om datidens populærkulturelle og stereotypiske framstillinger av afrikanske menn som muskuløse i lendeklede med skjold og spyd.

Da Nilssen omtalte Kleopatra og slaven som et dristig verk, kan det også forstås ut fra datidens forestillinger om seksuelle relasjoner på tvers av etnisitet. Menn av afrikansk opprinnelse ble gjerne betraktet som særlig virile og potente, men også som en trussel mot den etniske europeiske mannens seksualitet og maskulinitet. Den franske forfatteren Henry Champly advarte i 1935 om at de «fargede rasene hadde oppdaget den hvite rasens overlegne skatt, den hvite kvinnen». Ifølge forfatteren kunne slike seksuelle relasjoner på tvers av etnisitet i ytterste konsekvens føre til «den hvite rasens» undergang.

Det er mulig Munch trakk på disse stereotype forestillingene da han iscenesatte Kleopatra som en lyshudet nordisk kvinne framfor en mer historisk korrekt framstilling av henne som makedonsk. Kanskje var også Nilssen inne på dette da han sammenlignet den afrikanske modellen med mennene i Arbeidere på hjemvei, som hang vis-à-vis Kleopatra og slaven i utstillingen hos Blomqvist.

I forhold til den «dyriske» afrikaneren ga det moderne samfunnets arbeidere inntrykk av å være «trette, slitne menn», påpekte han. Det er som om Nilssen foregriper Champlys kulturkritikk, hvor den moderne, siviliserte og hvite mannen kommer til kort i møte med den såkalt primitive mannens seksuelle overlegenhet.

Fantasier om det primitive

Slike forestillinger om ikke-vestlige mennesker var utbredt på Munchs tid. Med utgangspunkt i evolusjonistisk tankegods ble såkalte primitive mennesker ikke bare ansett som mindre utviklet i sosial og kulturell forstand. Seksualiteten deres ble også betraktet som primitiv, i den forstand at den anskueliggjorde seksualitetens irrasjonelle og dyriske opphav. I 1913 ga psykiateren Sigmund Freud ut den betydningsfulle boka Totem og tabu, som langt på vei kan leses som et forsøk på å forklare sivilisasjonens opphav gjennom menneskets kontroll av seksualiteten. Ifølge Freud utgjorde den primitive fasen i menneskehetens seksuelle utvikling «et nødvending stadium i utviklingen av alle raser». Freuds ideer ble videreutviklet i en rekke etnografiske studier utover på 1900-tallet, deriblant den polske antropologen Bronislaw Malinowski, som gjorde feltstudier av urbefolkningen på Papua Ny-Guinea. Gjennom studier av det «primitive menneskets» seksuelle praksis kunne man få universelle innsikter i menneskets utvikling, hevdet han i sin bok The Sexual Life of Savages fra 1929.

Disse holdningene kom også til uttrykk i kunsten på denne tiden. Mot slutten av 1800-tallet begynte flere europeiske kunstnere å interessere seg for ikke-vestlige kulturer, noe som i stor grad skyldtes kolonimaktenes erobringer. Gjenstander fra Afrika, Polynesia, Mikronesia og Amerika ble ladet med romantiske og dels rasistiske fantasier om det «uberørte», «usiviliserte» og «primitive». Utover på 1900-tallet ble særlig afrikansk skulptur gjenstand for stor oppmerksomhet blant en rekke europeiske kunstnere, slik som Pablo Picasso og Ernst Ludwig Kirchner. I tråd med denne tendensen er det godt mulig at også Munch lot seg inspirere av slike skulpturer. Slavefigurens stive og rake positur i Kleopatra og slaven kan minne om en klassisk kongolesisk skulptur. Slike skulpturer hadde han blant annet anledning til å se på Etnografisk museum i Oslo, hvor en ungdomsbekjent av ham, Inge Heiberg, hadde donert en stor samling kongolesisk kunst i 1902.

Felles for interessen for disse gjenstandene var jakten på det primitive, som en slags utopisk førmoderne tilstand hvor mennesket var i kontakt med seg selv og naturen. Dette idealet kom til uttrykk i 1894, da den tyske kritikeren Franz Servaes hevdet at Munch hadde en særskilt visjonær og autentisk tilgang på menneskesinnets primitive opphav. Paul Gauguin flyttet til Tahiti i 1890-årene på søken etter en autentisk og enkel fortid, men ifølge Servaes var det ikke nødvendig for Munch å gå til slike drastiske skritt: «Munch trenger ikke reise til Tahiti for å finne det primitive i menneskets natur, han bærer sitt eget Tahiti i seg», skrev Servaes.

En allegori over slaveriets historie

Vi vet ikke mye om mannen som sto modell for slavefiguren i Kleopatra og slaven. Men det lille vi vet om ham og hans virksomhet som sirkusartist, er av betydning for tolkningen av Munchs motiv. Mannen var en del av sirkustruppen til det tyske Circus Hagenbeck, som besøkte Oslo i 1916. Av et promoteringskort for sirkuset framgår det at hans artistnavn var Sultan Abdul Karem. Videre vet vi sannsynligvis noe om hva han gjorde ved sirkuset. Av en nyhetssak i Morgenbladet i 1916 framgår det at sirkuset bød på et nummer, som iscenesatte en «neger» og en gruppe «mamelukk-arabere». Førstnevnte kan vi anta er Sultan Abdul Karem. Mamelukkene var sultanenes livvakter under det muslimske Ajjubidedynastiet på 1100- og 1200-tallet. Dynastiet hadde sitt hovedsete i Kairo, men ble styrt av en rekke regionale fyrster, kalt sultaner. Vi kan anta av Sultan Abdul Karem tok del i Circus Hagenbecks mange etnografiske og dels historiske iscenesettelser av ulike befolkningsgrupper og kulturer. Sirkuset var et av Europas største sirkus og hadde blant annet spesialisert seg på å vise fram eksotiske dyr og mennesker fra fremmede kulturer. Disse iscenesettelsene trakk i utstrakt grad på dels kolonialistiske og dels rasistiske forestillinger om såkalte primitive og eksotiske folkeslag. Dette understrekes av Morgenbladets journalist, som omtalte gruppen som «en hylende stamme».

Ifølge dagboksnotatene til Munchs slektning Ludvig Ravensberg tilbrakte Munch flere kvelder på Circus Hagenbeck. Det er med andre ord god grunn til å anta at Munch kjente til det aktuelle nummeret som ble omtalt i Morgenbladet. I samspill med motivets historiske konnotasjoner, implisert av dets tittel, åpner Sultan Abdul Karems rolle ved sirkuset for en mer tvetydig tolkning av Kleopatra og slaven. I sirkusets forestilling tok han nemlig implisitt rollen som slaveeier. Ordet mamelukk kommer opprinnelig fra arabisk og betegner noe man eier. Mamelukkene var slavesoldater i Ajjubidedynastiet. Siden man ifølge islamsk rett ikke kunne gjøre muslimer til slaver, ble disse slavesoldatene i all hovedsak hentet fra Kaukasus. Med referanse til Jappe Nilssens tolkning av kvinnefiguren som en odalisk åpner dette for et paradoks. Sultanenes odalisker var nemlig også i stor grad hentet fra Kaukasus, så vel som Hellas og Makedonia.

Dette kan forklare framstillingen av Kleopatra som en lyshudet nordeuropeisk kvinne i moderne antrekk. Den amerikanske historikeren Nell Irvin Painter har påpekt hvordan ideen om den hvite eller såkalt 'kaukasiske rasen' er nært knyttet til antropologiske forestillinger om nordeuropeiske folkegruppers opphav i Kaukasus, slik de ble utviklet sent på 1700-tallet. Med referanse til datidens europeiske skjønnhetsidealer ble ideen om den 'europeiske rasens' angivelige overlegenhet forankret i anatomiske observasjoner og skallemålinger. Disse teoriene ble utgangspunktet for utviklingen av den fysiologiske antropologien som fagfelt, som senere la grunnlaget for den vitenskapelige rasismen i Europa på 1800- og 1900-tallet. Med dette fagfeltet ble mennesker av ulik etnisitet kategorisert i henhold til ideen om menneskelige 'raser' og rangert med hensyn til deres angivelige mentale, intellektuelle og kulturelle utvikling. Den vitenskapelige rasismen la igjen grunnlaget for utviklingen av den moderne raseideologien, hvor den såkalte 'kaukasiske rase' ble betraktet som overlegen andre 'raser'. Denne ble av stor betydning for de europeiske kolonimaktenes begrunnelse for den transatlantiske slavehandelen.

Paradoksalt nok er ideen om den 'kaukasiske rasens' skjønnhet ifølge Painter nært knyttet til romantiske og orientalistiske forestillinger om hvit slavehandel og dens tilknytning til Kaukasus – slik det blant annet kom til uttrykk i forestillingen om den lyshudede, unge og vakre odaliskens plass i de osmanske harmene. Painters poeng peker tilbake på Nilssens tolkning av kvinnefiguren i Kleopatra og slaven som en odalisk. I tråd med denne tolkningen framstår ikke bare den afrikanske mannsfiguren i motivet som slave, men også den lyshudede europeiske kvinnen. Samtidig kan de begge, i kraft av sine respektive roller som farao og sultan, betraktes som slaveeiere. Munchs motiv kan slik forstås som en allegori over slaveriets historie, og det åpner for en rekke tankekors med hensyn til denne historiens kompleksitet. Ikke minst påpeker allegorien den samme historiens nære forbindelser til ideen om at mennesker kan kategoriseres i henhold til 'raser' – og at noen 'raser' er overlegne andre.

Kilder:

Ames, Eric. Carl Hagenbeck’s Empire of Entertainments. Mclellan Books. 2009.

Champly, Henry. White Women, Coloured Men. Warre Bradley Wells (overs.). J. Long. 1936.

Chang, Alison W. “Staging Ethnicity: Edvard Munch’s Images of Sultan Abdul Karem”. I: Adrienne L. Childs og Susan H. Libby (red.). Blacks and Blackness in European Art and the Long Nineteenth Century. Ashgate Publishing. 2014.

Meier-Graefe, Julius. Modern Art: Being a Contribution to a New System of Æsthetics. Florence Simmonds og George W. Chrystal (overs.). William Heinemann. 1908.

Morgenbladet. 14.10.1916.

Nilssen, Jappe. “Edvard Munch”. Dagbladet. 19.1.1921.

Painter, Nell Irvin. The History of White People. W. W. Norton and Co. 2010.

Ravensberg, Ludvig. Dagbok. 28.11.1916 og 30.11.1916.

Rothfels, Nigel. Savages and Beasts: The Birth of the Modern Zoo. Johns Hopkins University Press. 2002.

Servaes, Franz. Essay uten tittel. I: Stanislaw Przybyszewski (red.). Das Werk des Edvard Munch: Vier Beiträge. S. Fischer Verlag. 1894.