Hva Munch kan lære oss om kreativitet

1. Ingenting er feil

Vi kan kanskje takke Edvard Munchs begrensede kunstutdannelse for at han var så lite opptatt av hva som var galt og hva som var riktig. Tvert imot var det som om slike begreper ikke eksisterte i hans verden. I starten ble han riktignok møtt av motforestillinger om at bildene hans var «uferdige» og malt i «gale farger», men Munch viste gjentatte ganger at det fantes mer enn én måte å realisere et motiv på.

Noen ganger handlet det om sterke farger, andre ganger om komposisjon eller hvordan malingen ble påført. I grafikken ble formene forenklet i større grad. «Alle mine bilder er studier og forberedelser til nye arbeider», skrev Munch i en av sine mange skissebøker. For ham fantes det ingen gal eller riktig måte å lage et bilde på, men alltid nye måter.  

2. Ta fra andre

Munchs kunstnerskap sto aldri stille. Allerede som ung student lot han seg påvirke av jevnaldrende kolleger som malte i det fri, og tok med seg tegneblokken og malesakene i gatene. Han lot seg inspirere av forfatteren Hans Jægers oppfordring om å «skrive sitt liv» og omsatte dypt personlige erfaringer til allmenne motiver i bildene sine.

Fra tiden i Paris tok han til seg impresjonistenes ideer, og malte flimrende synsinntrykk fra gatene i den franske hovedstaden og i hjembyen Kristiania. I Berlin oppdaget han grafikkens muligheter, og lærte seg alle teknikkene – litografi, radering og tresnitt – på rekordtid. Enten det dreide seg om filmmediets nye muligheter eller teorier om stoffvekslingen i naturen, var Munch på evig søken etter nye ideer og arbeidsmetoder. Han tok det han kunne bruke og bearbeidet det på sin måte. Resultatet ble alltid hans eget.   

3. Våg å satse

I 1889, da han var 25 år gammel, gjorde Munch noe som var temmelig utypisk for en ung kunstner. Han leide en sal på Studentersamfundet midt i sentrum av Oslo, og fylte den med sine egne bilder. Et dristig trekk som var med på å sikre Munch fyldig presseomtale og reisestipend fra Staten.

Da han vendte tilbake til Norge etter mange år i utlandet i 1909, kastet han seg ut i arbeidet med maleriene til Universitetets aula i konkurranse med flere andre. Munch jobbet målrettet med flere hundre skisser, utkast og versjoner for å vinne oppdraget, og lagde utgaver av bildene i halv størrelse som han stilte ut i både Tyskland og hjemme. Det vekket både pressens og publikums interesse. Til slutt ble det hans bilder som fylte Aulaen.  

4. Vis frem prosessen din

Munch satte hele kunstmiljøet i Berlin på hodet med den såkalte «skandaleutstillingen» i 1892. De «skisseaktige» og «uferdige» bildene sjokkerte både kritikere og publikum, og utstillingen måtte stenge etter få dager. Men Munch snudde snart oppmerksomheten til sin fordel og fortsatte å stille ut i byen. Ofte leide han lokaler på egenhånd, noe som ga han mulighet til å ta inngangspenger, men kanskje aller viktigst: Han kunne eksperimentere med hengingen av bildene.

Gjennom flere tiår brukte Munch utstillingsrommet som et laboratorium for å forske på egen kunst. Noen ganger stilte han ut skisser og tegninger side om side med det publikum nok ville oppfatte som mer ferdige arbeider. Andre ganger kunne han henge malerier uten ramme som et bånd høyt oppe på veggen. Uansett hva resultatet av prosjektene ble, så var det aldri forgjeves. «Jeg angrer ikke på arbeider der har utviklet meg», skrev Munch.

5. Vær en entreprenør

Helt fra han var ganske ung, forsøkte Munch å tjene penger på kunsten sin. Allerede det første året på tegneskolen prøvde han å selge tre små, realistiske naturmotiver på auksjon, men endte opp med å kjøpe det ene selv. Han laget vitsetegninger til avisene for å spe på familieøkonomien, men heller ikke det var særlig vellykket. Disse tidlige forsøkene viser likevel Munchs vilje til å tenke kreativt når det gjelder å kunne livnære seg av kunsten.

Det området hvor han lyktes best, var utvilsomt i grafikken. Her kunne han ta sine mest etterspurte motiver og distribuere dem bredt – særlig Madonna ble en bestselger, og finnes i dag i flere hundre grafiske eksemplarer. Men dette arbeidet handlet om langt mer enn profitt. Munch endret nemlig trykkplatene underveis, slik at motivene endret seg også her. Slik ble grafikken nok en kilde til kunstnerisk utvikling hos Munch – kanskje den største. 

6. Behold forsøkene dine

Munch var ikke særlig flink til å kvitte seg med ting, og det skal vi være glade for i dag.

Det er en av grunnene til at museet i dag eier over 28.000 malerier, trykk og tegninger av Munch. Da han døde, sto livsverket hans spredt rund på eiendommen Ekely i atelieret og uthus. «Jeg brukte jo aldri papirkurv. De ble mine kofferter.», skrev han til en venn året før. «Derfor er det så forskrekkelig vanskelig å skille hveten fra klinten, men også derfor har jeg bevart så meget.»

Vår oppfatning av hva som er Munchs hovedverk i dag, samsvarer ikke nødvendigvis med hans egen. Ofte forlot han et arbeid eller motiv, for så å ta det frem igjen mange år senere og videreutvikle det. På museet arbeider vi kontinuerlig med å løfte frem nye sider ved Munchs kunstnerskap, og å utfordre forestillingen om hvordan vi oppfatter bildene hans i dag.

7. Glem alle andre

Selv om Munch var påvirket av ideer og strømninger i sin egen tid, brukte han mye tid til å utforske på egenhånd. I hans yngre år kunne han være sosial inntil det utmattende, for så å trekke seg tilbake og samle seg om sitt eget kunstneriske arbeid. Det kanskje tydeligste eksemplet på dette, var da han vinteren 1890 bosatte seg i forstaden Saint Cloud utenfor Paris. Faren hans hadde nettopp gått bort, stipendpengene fra staten var i ferd med å ta slutt, og Munch var bekymret for helsen sin i møte med en kald og fuktig vinter. Alle disse omstendighetene gjorde at han ikke orket å være sammen med andre. Ut av denne vanskelige tiden vokste det nye tanker om egen kunst, hvor det å skildre det fundamentalt menneskelige ble kjernen i det han laget.

Selv om Munchs kunstnerskap stadig utviklet seg, forble denne kjernen den samme. «Naturalismen, impresjonismen, symbolismen er retninger der er blevet midler til at uttrykke det ene, det menneskelige», oppsummerte han selv i et notat (datert 1892-94). 

8. Insister på ditt særpreg

Helt fra han stilte ut sitt første bilde i hjembyen, ble Munch utsatt for kritikk. «Med Munchs bilder er nivået for den nuværende Høstutstilling trukket meget langt ned», slo Aftenposten fast da Munch deltok i 1886. Da han debuterte i Berlin i 1892, ble bildene tolket som en regelrett fornærmelse mot kunsten.

Når alt dette gjenfortelles i ettertid, er det lett å plassere Munch i rollen som misforstått geni. Riktig så ille var det ikke – han fikk ros i kunstnermiljøene og ble beskrevet som et «eiendommelig talent». Likevel er det påfallende hvor utrettelig han holdt fast på sin overbevisning og ikke vek unna for kritikken. Etterhvert ble han også belønnet: Det store internasjonale gjennombruddet kom i Köln i 1912, i en omfattende gruppeutstilling viet moderne kunst, med avdøde mestere som Van Gogh, Cèzanne og Gaugin. To levende kunstnere var invitert med: Picasso og Munch. «Jeg er rent klassiker og avbleket», skrev Munch muntert om denne innskrivningen i den moderne kunstens kanon.