Selv Edvard Munch strevde med skattemeldingen
Kanskje kan dagens selvstendig næringsdrivende trøste seg med at også den verdenskjente kunstneren syntes papirarbeidet var noe herk.
Edvard Munch: Selvportrett i brevkaos, 1925-1930. Hektografi
I 1911 kom en ny skattelov i Norge, og selvangivelsessystemet ble innført. Fra og med 1913 skulle alle skatteytere uoppfordret sende inn oppgaver over formue, inntekt og fradrag. Dette førte til mye jobb og også stress for mange, kanskje særlig for selvstendig næringsdrivende med uforutsigbar inntekt. Det gjaldt også for Edvard Munch og vi finner overraskende mye skriverier om skattemyndighetene i hans etterlatte tekster. Kunstneren irriterer seg blant annet over kompleksiteten i beregningene:
Det er de mange postene, og det at jeg må erklære riktigheten av min beregning. Jeg bruker mye tid, får vite at jeg har regnet galt etter innleveringen – Jeg må da ta alt på nytt.
I det udaterte notatet «Til Skattemyndighetene» (avbildet), skriver han blant annet dette:
Når ligningsassistenten påstår at jeg har vært grov i munnen så forstår han ikke spøk. Han kan vel ikke tro jeg sa «Ja nå tar bikkjene dem» for alvor – Slik spøker jeg med folk hver dag og alle morer seg
Munch skrev mye, og lagret både dikt, dagbøker, brev og notater. En av notatbøkene som finnes i MUNCHs samling er på over 300 sider, og handler bare om skatteberegningen. Her kommer både Munchs voldsomme frustrasjoner og hans kreative argumentasjonsmåte godt frem:
Man forlanger kanskje at jeg skal beskattes for bildene før jeg får solgt dem? Hvordan ville det gå med en komponist som stadig gjorde utkast og hadde mange manuskripter? Eller en tenor som ofte ville synge? Eller en filosof som stadig måtte filosofere? Jeg er ingen forretningsmann som lett kan føre regnskap. Har ligningsnemnden tenkt på at jeg har brukt måneder på den beregningen de med én strek stryker ut?
Munch mente at skattevesenet i Aker i en årrekke hadde forfulgt ham og forstyrret ham i arbeidet. Kunstneren var både rasende og oppgitt fordi naboer hadde klaget på hans mange atelierbygg og lagring av uferdige utkast. Skattevesenet ønsket nemlig å skattlegge også de usolgte bildene hans, og betraktet dem som formue – mens Munch på sin side mente det ville føre til dobbel beskatning når de ble solgt, og at det var helt nødvendig å ha bildene rundt seg for at han skulle få utført sitt arbeid. Og, argumenterer han, uten at han får arbeide i fred, får han heller ikke solgt noen bilder – og dermed vil skattevesenet tape penger.
Edvard Munch: Selvportrett, 1930-tallet. Penn
Av de udaterte notatene kommer det også fram at Edvard Munch var svært sjalu, og da spesielt på Gustav Vigeland, som han mente fikk langt bedre vilkår da han utformet Vigelandsparken enn han selv fikk under noen av sine utsmykkingsoppdrag.
Helt til jeg var nærmere femti år erklærte alle mennesker mine bilder for svineri, som de ikke ville ha på sin vegg. Først da mine bilder kom opp i verdi, begynte folk å interessere seg for dem. Helt til jeg var 45 år, skrek folk “fy faen” bare de så dem. Ja, det er forskjell på folk. Se på hvordan man skaper seg til for Vigeland. Bare han spytter settes det i gull. Når Vigeland skiter et stykke leire, så bekoster staten ti tusen kroner på det. Jeg forlanger ikke å få lage en ubrukelig jernport til 200 000 kroner. Jeg forlanger bare å i fred få utføre mitt verk. Tenker skattevesenet på hvor mye det har tapt i penger, og hva Norge har tapt i kunst? Til slutt; har min kunst den betydning som jeg tror den har, og den halve siviliserte verden mener, så vil den behandling jeg i årenes løp har fått i Vestre Aker, fra myndigheter og andre, stå som en skamplett på denne, så lenge min kunst lever.
Udatert notat
