Historien om Edvard Munch og hunden Rolle

I nabohuset til Edvard Munchs bolig på Ekely, der han bodde fra 1916, holdt en mann ved navn Axel Gunnerud og hunden hans Rolle til. Edvard Munch var selv hundeeier, og svært glad i de firbente, men akkurat «Gunneruds hund», som var tittelen han konsekvent omtalte Rolle med, hadde han ikke noe særlig til overs for.

Rolle skal ha hatt en tøff start på livet hos sin første eier, en bonde ved navn herr Schumacher. Da Axel Gunnerud ble spurt om å overta hunden etter Schumachers død, skal han først ha vært svært skeptisk. Hos Schumacher hadde Rolle alltid stått bundet, blitt ertet og hisset opp av arbeiderne på gården, blitt skremt og sky, og aldri fått leke med andre hunder. «Kom jeg indenfor porten hos Schumacher i sin tid, tedde den sig som om den vilde spise mig op, rasende og tænderskjærende.»

Likevel tok Gunnerud på seg ansvaret for hunden, kanskje fordi alternativet var avlivning. Og etter hva Gunnerud har beskrevet som et åtte dager langt mareritt etter overtakelsen, skal forholdet mellom hunden og hans nye eier ha utviklet seg til å bli fortrolig og hengivent.

Bitt i leggen

Edvard Munch skriver imidlertid: «Jeg skal først og fremst betone at Gunneruds hund utenfor Gunneruds hus og et stykke, videre opover veistykket der fører til nyt hus er absolut farli – Det er hva den tror den skal forsvare. […] Jeg har selv mange ganger i mørke natten blevet overfaldt av den – og sogar ligeutenfor mit hus.»

Vi vet ikke nøyaktig hva som utløste nabokrangelen som fulgte, men det virker ganske sikkert at både Munch og gutten som leverte melk i nabolaget fikk seg noen bitt i leggen av Rolle. Både naboer og postbud klaget sin nød over nabolagets nye vakthund, og kunstneren bestemte seg så for å «ta saken».

Sterkt oppfordret av naboene Sudmann og Finne, bestemmer han seg for å politianmelde Gunnerud. Etter en tid blir naboen ilagt en bot, samt dømt til å ha munnkurv på Rolle. Reglene for båndtvang ble også presisert. Men: «Da Gunnerud […] blev påbudt mundkurv [sic!] (og jeg tror bånd) lod han hunden påsætte en slags rem – og lod den derved gå løs – Remmen blev påbunden efter hans gode hjerte – altså hang den løst om hundens kjæver – så den gladelig fremdeles kunde bide over menneskeben. Den fik da osså revet buxerne af det femte postbud»

Naboene snur

Båndtvangen ble også, iallfall ifølge Munch, praktisert nokså lempelig: «Tauget blev slidt efterhånden og hunden spaserte med Gunnerud frit med stadi større afstand mellem sig og Gunnerud – Gunnerud blev et centrum hvorom hunden i stadig mer utvidede radius frit bevæget sig […] både formiddag og eftermiddag – indtil hunden viste sig helt ned på Skøien – og centrumet Gunnerud overhoved ikke kunne sees.» 

Med rettsapparatets støtte, og irritert over manglende oppfølging fra Gunneruds side, fortsatte Munch kampen mot naboen. Men når Axel Gunnerud forfatter et vennlig og velformulert rundskriv til samtlige berørte naboer – unntatt Munch – der han ber om deres oppriktige mening om Rolle, viser det seg at flere av dem har vennet seg til, og kanskje til og med utviklet en soft spot, for hunden. Gunnerud skriver: «Dersom det er flere [enn Munch] som generes av hunden og ønsker den avlivet, skal jeg straks ta tilbørlig hensyn hertil».

Et par naboer kommer med enkelte kritiske kommentarer til Rolles lynne og utseende («Jeg liker ikke dens opsyn; men det kan jo ikke det arme dyr hjælpe for»), men ingen ønsker den avlivet. Selv melkeguttens far uttrykker en viss forståelse for Rolles adferd. Disse uttalelsene oversender Gunnerud så til Munch sammen med et brev der han vennlig og velformulert uttaler et håp om at «min hund [ikke] behøver at være Dem til mer plage, end den viser sig at være for mine øvrige naboer.» Han tilbyr seg også å bytte munnkurv: «Føler De Dem ikke betrygget ved den type, jeg bruker, – som for øvrig er den almindelige, – skal jeg saa gjerne forsøke en anden sort.»

«Eller må jeg sælge stedet og reise annetsteds»

Men den som tror at Edvard Munch lar seg affisere av at tidligere forbundsfeller har vendt ham ryggen, må imidlertid tro om igjen. Det gir ham nå som før bare blod på tann, og han går til ny politianmeldelse av Gunnerud. Munch får så besøk av representanter for lovens håndhevere, som tydeligvis stiller ham det upassende spørsmålet om han er blitt bitt, eller kjenner til andre som er blitt bitt, etter forrige anmeldelse. Det plager nok Munch at han blir svar skyldig på dette spørsmålet, for han skriver minst tolv brevutkast til politiet, der han argumenterer for at manglende nye bitt ikke spiller noen rolle. Rolle er og blir en farlig hund.

Fra utkast til utkast pusser han på formuleringene for å gi sine synspunkter størst mulig vekt: «Det er altså egentli blot jeg og mine venner som hunden truer – og når Politiet spørger om det er nye bid eller overfald skal jeg få lov at bemærke: Det er jeg og mine venner der altså skulde bides – Efter de utallige gjorte erfaringer – agter jeg eller mine venner ikke at udsætte mig for denne prøven – Da får vi heller enten ta bil hvis det går an for føret eller gå lange omveie – Eller må jeg sælge stedet og reise annetsteds –»

Gunnerud slipper flere fellende dommer, og forsøker nok en gang å strekke ut en forsonende hånd til sin kamplystne nabo. I et nytt brev pålegger han seg selv og hunden enda flere restriksjoner, og gjentar sitt tilbud om en ny type munnkurv. Og endelig gir Munch motvillig opp kampen mot Rolle: «I tilsvar til Deres brev skal jeg meddele Dem at naar De anskaffer en virkelig betryggende mundkurv skal jeg dermed lade sagen bero –». Deretter følger flere sider med gjentakelse av de gamle anklagene, før han avslutter: «Hermed håber jeg den hede puniske krig er endt. En annen sag er det at mest lettet vilde ikke alene Deres naboer – men også De selv være – og allermest hunden selv hvis den fik døden ved et velrettet skud.»

Stilte ut hundetegningene

Dermed var nabokrangelen og brevutvekslingen avblåst – men det skal sies at Rolle og Gunnerud ikke var det eneste Munch klaget på, og han var kjent som en hissig og lettantennelig type. Det finnes lignende, lange korrespondanser med andre mottakere, for eksempel skattemyndighetene, i MUNCHs brevsamling. Ofte ble meningsmotstanderne karikert i tegnet form, og parallelt med nabokrangelen om Rolle illustrerte Munch også denne saken med en rekke tegnede karikaturer.

De fleste tegningene ble sannsynligvis til lenge etter at Rolle var død, og litografiene ble neppe trykket før etter Munchs utstilling hos Holst Halvorsen i 1938, der en del av tegningene var med. Men dette viser at minnet om Rolle-saken fulgte Munch livet ut, og kanskje også vokste seg større etter hvert. Rolle gjorde iallfall utvilsomt det: På tegningen Hunden overfaller melkegutten er Rolle, som Gunnerud beskrev som «en norsk gårdshundtype», atskillig større enn den arme melkegutten, og i Sint hund ser han ut som et udyr som en velvokst norsk skogsbjørn ville unngått å legge seg ut med.

Artikkelen bygger på teksten «Historien om hunden Rolle, en klassisk norsk nabokrangel» skrevet av Magne Bruteig i forbindelse med lanseringen av Munchs tegningskatalog.