Kvinnen. Sfinx (1894), Aften. Melankoli (1891) og Når vi døde vågner

Da Henrik Ibsen ga ut Når vi døde vågner i 1899, mente Munch at hans egne bilder måtte være inspirasjonskilden. Her forteller Munch hva som hendte: 

Det var i 1895. Jeg hadde utstilling hos Blomqvist. En dag treffer jeg Ibsen på utstillingen. Vi ser på bildene sammen, ett for ett studerte han nøye. Især interesserte ham De tre kvinner. Jeg sa: Den mørke som står mellom stammene ved den nakne kvinnen, er nonnen, liksom kvinnens skygge – sorgen og døden. Den nakne er livslystens kvinne. Ved siden av dem igjen: den lyse kvinnen som som går ut mot havet – mot uendeligheten. Det er lengselens kvinne. Mellom stammene lengst til høyre står mannen i smerte og uten å fatte.

Han interesserte seg også for den mannen som sitter ved havet, bøyet og knuget.

Noen år etter skriver Ibsen Når vi døde vågner. Historien om en billedhugger hvis hovedverk – opstandelsens livsverk – splittes og delvis forsvinner i Tyskland og hvis eget liv ødelegges. Man vil her se igjen en rekke bilder: Irene: livslystens kvinne, Maja og Sykepleieren. De finnes de tre, samlet som i mitt bilde. Man finner mannen som sitter på stenen og tenker på sitt ødelagte liv.

Tekstoppgave:

I teksten tillegger Munch personene i Ibsens stykke visse kjennetegn med utgangspunkt i egne bilder:

• Irene – Livslyst
• Maja – Lengsel
• Sykepleieren – Sorg og død
• Rubek – Nedbrutt og ettertenksom

Er du uenig eller enig i Munchs tolkning av bildene sine med Ibsens karakterer? Begrunn svaret ditt.