Aften. Melankoli (1891)

Analyseoppgave:

Se på strandmotivet i bakgrunnen. Hvilke farger er brukt? Kan stranden fortelle oss noe om handlingen og følelsene i bildet? Hva tror du har skjedd i bildet? Hva er sammenhengen mellom mannen foran og naturen rundt? Hvordan kan de relateres til hverandre?

Tekstoppgave:

2 klassetimer. Presenter for klassen.

Les de to første avsnittene av teksten under. I utdraget er det nesten som om naturen lever sitt eget liv. Skriv din egen naturskildring der du lar steinene puste og leve, trærne hviske osv., og lag et bilde med mystisk, levende natur. Tegn for eksempel trærne slik at man kan ane konturene av et menneske. Her kan du også benytte deg av andre medier enn kun tegning. 

Jeg gikk langs havet. Det var måneskinn gjennom mørke skyer. Stenene raget oppover vannet, mystiske som havmennesker. Det var store, hvite hoder som gråt og lo, noen oppe på stranden, andre ute i vannet. Det mørkeblå, fiolette havet hevet seg og falt, sukket imellom stenene.

Jeg gikk en aften ensomt ved vannet. Det sukket og tuslet mellom stenene. Det var grå, lange skyer ved horisonten, det var som om alt var dødd ut, som i en annen verden, et dødningelandskap. Men nå ble det liv der borte ved bryggen. Det var en mann og en kvinne, og der kom det enda en mann, med årer over skulderen. Båten lå der nede, ferdig til å dra av sted.

Hun ligner henne. Jeg kjente det som et stikk i brystet. Var hun her nå? Jeg vet jo at hun er langt vekk, men likevel, likevel, det er jo hennes bevegelser, akkurat slik pleide hun å stå, med armen på den ene hoften. Gud, himmelske gud, forbarm deg over meg – det må ikke være henne!

Der går de ned. Hun og han skal over til øya der borte. I den lyse sommernatt skal de gå der mellom trærne, arm i arm. Luften er så bløt. Det må være deilig å elske nå. Båten ble mindre og mindre. Åreslagene lød ennå over havflaten.

Han var alene. Bølgene gled ensformig opp mot han, og det tuslet og tuslet mellom stenene.