Av huskelapper blir det utstilling

Skrevet av Janicke Iversen

I mange år har kunsthistoriker Trine Otte Bak Nielsen ønsket å realisere «den store utstillingen» der Gustav Vigelands og Edvard Munchs liv og virke sammenstilles. Som nyansatt konservator ved Munchmuseet har nettopp denne utstillingen blitt hennes første store prosjekt.

Hvorfor ble du kunsthistoriker?

Interessen for faget fikk jeg allerede i den videregående skole da jeg gikk på tegning, form og farge. Jeg bestemte meg ganske raskt for å studere kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og da jeg begynte der ble jeg veldig inspirert. Det var faktisk et maleri av Edvard Munch, Stoffveksling, som i undervisningssammenheng ga meg den første grunnleggende erfaring om hvor interessant kunsthistorie som fagretning er. Vi analyserte verket i flere timer, og dette ga meg som student en innsikt i hvilke muligheter som ligger i det å fordype seg i kun ett verk eller enkeltdeler av et kunstnerskap, sier Nielsen ettertenksomt.

Hvilken bakgrunn og erfaring har du med deg til Munchmuseet?

Jeg har med meg en ganske bred erfaring innen så vel den historiske kunsten som den samtidsorienterte. Tidligere har jeg blant annet arbeidet som gallerimedarbeider i Kunstnerforbundet, som programansvarlig for Munch-jubileet i 2013 og som konservator ved Vigeland-museet. I tillegg har jeg i flere år vært medredaktør i tidsskriftet Kunstforum.

Hvorfor ville du arbeide ved Munchmuseet?

Edvard Munchs kunstnerskap har interessert meg siden studietiden, og jeg skrev min hovedoppgave om hans bademotiver fra Warnemünde (1907-08). Jeg synes det er et privilegium å få arbeide med museets samling, og for tiden bidrar jeg blant annet til å gjennomføre en verkskatalog over Munchs tegninger. I tillegg synes jeg det er spesielt interessant å sette Munch i sammenheng med sine samtidige, og på den måten skape utstillinger som viser hvordan hans arbeider var en del av tidens kunstneriske strømninger i Europa.

Fortell litt om bakgrunnen for ditt første store prosjekt ved Munchmuseet, Vigeland+Munch.

Ideen om en utstilling der Gustav Vigeland og Edvard Munch sammenstilles kom da jeg begynte å arbeide ved Vigeland-museet for syv år siden. Jeg kom stadig over relativt ukjente «treffpunkter» mellom de to kunstnerne, som setter dem i forbindelse både personlig og kunstnerisk. Slike stadige «funn» ble til slutt til en bunke med notater og huskelapper i skuffen, noe som har utgjort et sentralt materiale i den endelige realiseringen av utstillingen.

Hvorfor er det viktig å sammenstille de to kunstnerne?

Vigeland og Munch levde og virket samtidig. De var påvirket og inspirert av de samme strømningene i tiden, og tilhørte også tidvis de samme kunstnerkretsene i Norge og internasjonalt. Samtidig ser vi at arbeidene deres innehar flere likhetstrekk i blant annet tematikk og motivvalg. Ettersom Vigeland og Munch står som to av de mest sentrale kunstnerne i norsk kunsthistorie, mener jeg det er viktig at vi også ser nærmere på relasjonen mellom deres respektive kunstnerskap. Dette har ikke vært gjort i større målestokk tidligere, og derfor mener jeg det er relevant at vi gjør det nå, svarer Nielsen engasjert.

Hva vil du trekke frem som det mest interessante ved utstillingen?

Det er vanskelig å velge, men jeg er svært glad for at vi får vise Vigelands monumentale relieff, Helvete. Dette verket inngår i utstillingens «Undergangssal», der død og dommedag er sentrale temaer.

Hva er det mest utfordrende med utstillingen?

Noe av det mest utfordrende er transporten. De fleste verkene av Vigeland lånes fra Vigeland-museet og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og det legges ned et omfattende arbeid i å transportere dem til Munchmuseet på en sikker måte. Vigelands arbeider er både store og tunge – for eksempel veier bronserelieffet Helvete 800 kilo, avslutter Nielsen med et optimistisk smil.